fredag 17. desember 2010

Blomsterstjernens usminkede hage
Presentert av Bamsestjernen

 
Hei jeg er Bamsestjernen!

Som min ubiologiske pappa (Blomsterstjernen) bebudet i forrige nummer, har jeg her fått frie tøyler til å lage en liten hagereportasje for ham... Brumm, brumm... I utgangspunktet hadde jeg tenkt å lage en koselig liten sak om fioler, roser og klimatis, men... ALVORLIG TALT Blomsterstjernen!!! For det første ønsker jeg IKKE å fremstå med mitt fødselsnavn, KUN med mitt artistnavn: Bamsestjernen! Jeg ønsker jo ikke å ødlegge mine fremtidige jobbutsikter der man i eventuelle jobbintervju trekker frem det ene og det hitt av lite gjennomtenkte internetstunts fra min gufne fortid!

Men "pappa" tenker ikke på sånt! Neida han bare buser ut om sin "elskverdige" favorittbamse "Teodor", bedre kjent som Bamsestjernen! Fyttirakker'n så uspiselig! Brumm, brumm. Nå vet jo ALLE at jeg egentlig heter Teodor... Sukk... Jeg vil aldri få meg en ordentlig jobb... Jeg må nok forbli som bi-røkter i Eikelandsosen til evig tid.

Men det verste av alt er jo at denne såkalte "Blomsterstjernen" (latterlig navn spør du meg) faktisk ikke vet hva sin "favotittbamse" heter en gang!!! Jeg heter nemlig ikke Teodor! Jeg heter Oscar!!! 

Ånei... Nå røpte jo jeg det selv... Øhhh... Brumm, brumm. Æhhh...

Uansett er konsekvensen at jeg nå vil hevne meg litt og fremvise "pappas" hage slik den egentlig ser ut i juli måned. Uten duggspray, retusjering og favorable bildeutsnitt. Nå skal han jammen meg få smake sin egen medisin!

Vel møtt!

NB! Alle bildene er tatt i juli altså... brumm, brumm...



Brumm, brumm... Vet ikke helt hvor jeg skal begynne henne. JO!!! Selvfølgelig der det svir som mest! Hans latterlige bestekompiser; Hageputene! I følge "pappa" blomstrer de året gjennom som et sprakende rosa fyrverkeri... Men se... her er sannheten! Ikke en blomst å spore, bare noen tufse slappe grønne tuer! Selv rosebuskene i bakgrunnen er "dead meat"! Nei jeg kan herved røpe at alle de bildene han har lagt ut av Aubrieta i år er kraftig retusjert. Han har nok tegnet inn hver eneste blomst dessverre...



Og når vi først er inne på disse tussete aubrieta-favorittene hans skal jeg vise dere noe artig... knis... Se her ved siden av meg... I denne steinrøysen har Blomsterstjernen plantet en hel haug nye eksemplar hageputer som han til neste år antageligvis stolt vil vise frem til dere. Et fargesprakende fyrverkeri fra blått via lilla til rosa... Husk da på at hver eneste en av disse blomstene er tegnet inn for hånd! Det er ikke rart at "pappa" kun ønsker seg fargeblyanter til jul i år... Jeg sier ikke mer... Jo det gjør jeg: Disse små hagepute-tusseladdene kommer ikke en gang til å overleve vinteren, spør du meg, og det ender nok med at "pappa" må tegne inn hele planten med både blader, blomster og stilk...
 

Ånei!!! Selv jeg er blitt rundlurt av denne billedsvindleren! Jeg trodde faktisk at han i det minste skulle klare å dyrke jordbær! Hvor vanskelig kan det være da? De vokser jo nærmest som ugress... Men se her! Kun visne forfrosne blader og ikke et jordbær å se... Hulk, hulk... Jeg som skulle kose meg med honning-glaserte jordbær under vinterdvalen i år...



Blomsterstjernen later som han har en kul image, men han er så ukul man kan bli... Han tøffer seg nemlig med å si at han kun leser sin egen blogg og ikke er inspirert av andre... Men da kan jeg røpe at han støtt og stadig sitter og koser seg med andres blogger. Og bøss som det er stjeler han også andres idér! Han er sååå patetisk denne ubiologiske pappaen min! Dere skjønner, han blir dessverre så alt for lett ført bak lyset av søte jenter. Bare se på dette bildet her! For tidligere i høst (ehhh, jeg mener vår) fant han et bilde på bloggen kalt "Farmors idyll" som inspirerte ham noe så voldsomt at han sporenstreks løp ut i hagen og begynte å grave og gnure... Han skulle lage en like koselig hagekrok som den som var avbildet der. Men se her! Jommen skal jeg si han har fått det "skikkelig koselig"... Noen skjeve skifersteiner hulter til bulter, litt grus, et kosteskaft og råtne planter i alle fasonger imponerer ihvertfall ikke meg! Og sikkert ikke den skjønne jenten bak "Farmors idyll"-bloggen heller... Nei far; SKJERP DEG!!! Skaff deg en benk i det minste...



Ha, ha! Jeg må le... For rett i forkant av denne "idylliske" hagekroken har han visst planer om å lage et bugnende rosebed... Ja vi vet jo alle hvordan det kommer til å ende..?

Der andre vanlige hagefolk går på sitt lokale hagesenter og kjøper de rosebuskene de måtte ha å tilby der, skal denne "Stjernen" alltid ha det så spesielt! Neida, han måtte selvfølgelig bestille på internettet via en såkalt "Rose-expert"... Og ikke nok med det, han har til og med klart å grine seg til å få disse rosebuskene levert på døren, noe som ikke akkurat var vanlig service fra denne østlandske rosemannen.

At det går an å være så sutrete for en voksen mann? Jeg bare ler, for det blir nok mer sutring til neste sesong når han står der med 5 råtne roseløse busker! For der naboene planter trygge robuste rose-sorter som man vet vil klare seg  i dette nabolaget (nyperoser, nøkkeroser og roser i kinnene) har "pappa" valgt ut 5 rosetyper som nok trives bedre i Provence eller Plymouth. Hans eneste kriterie var jo at rosenes duft skulle kunne slå i hel parfymen til en gammel pelskledd finfrue fra 70-tallet. Dessuten måtte visst roseblomstene være så vakre å se på at kontaktlinser ville krølle seg... jaja, lykke til..!



Over til noe helt annet. Dette er det såkalte "Blå-bedet" til Blomsterstjernen. Planen var at her skulle blomstene vokse i et blått tema, men det eneste blå jeg kan skimte er en blåfrossen Bamsestjerne (selv om bildet er tatt midt i juli måned...altså...).

Apropos "blå" blomster... Dette har alltid irritert meg! For "blomsterfolket" har en sterk trang til å smykke seg med såkalte "sjeldne blå blomster", selv om blomster strengt tatt svært sjelden faktisk er er blåe! Greit nok så er kanskje "Forglem-Meg-Ei" og noen Hortensiaer himmelblåe, men når man begynner å snakke om "blå roser", "blå rhodo-deodorant-dron" eller "blå tulipaner"... da blir jeg forbannet!!! Disse ER ikke blå, og vil aldri BLI blå, uansett hvor mye genene manipuleres av blomsteravlere!!! Åpn opp øynene! Fargen vi snakker om er LILLA, ikke blå! Selv barneøyne vil kunne se det!!! Slutt å snakk om blå roser!!? Vær så snill, en gang for alle..?


Sliten nå... av all denne kjeftingen... Men heldigvis ikke like sliten som "pappas" Hostaer..


Hallo!?! Sjokk!!! Hva er dette? Har "pappa" begynt å dyrke narkotikum?!? Ikke rart at hagen ser ut som en avfallsbinge! I hans berusede øyne ser nok hagen ufeilbarlig ut, med bugnende appelsintrær med ferdigskrelte appelsiner på..?


Nei vent litt! Dette er jo ikke heroin vel? Ser mer ut som iskrystaller? Tror det er vanilje-is.. Men midt i juli? Merkelig... Stryk alt det jeg sa om narkotika tidligere...



Her skal dere se. Brumm, brumm. Like bak denne deodorantbusken har Blomsterstjernen planer om å anlegge hagedam med foss og bekk og jeg vet ikke hva. Men det ser ikke akkurat lovende ut synes jeg...

Dessuten så hater jeg å bli våt på potene. Det eneste som kan få meg interessert i dette prosjektet er om han velger å være litt original (og det er han jo heldigvis kjent for å være) og setter ut laks og ørret istedenfor gull og sølvfisk... Jeg elsker nemlig å hukke tak i fersk røkelaks eller gravlaks rett fra fossen med mine nyklipte lakkerte bamseklør!



Høyt henger han og sur er han... Brumm, brumm. Tenkte jeg bare skulle vise dere hvor flink "pappa" er med klimatorisen. Her har han dyrket en såkalt "blå" Madame Cholmondeley i det såkalte "blå" bedet sitt (vel, også fru Cholmondeley er lilla!) Men spør du meg ser den heller tufs ut! Selv bjørken som klimatorisen klatrer i ser helt dau ut!?

Nei, en som ikke en gang klarer å få ville naturlige tre-sorter til å trives har STORE problemer spør du meg... Spør meg da!


Man blir visst sliten av å være oppgitt bamse. Nei nå kjenner jeg at jeg er super-trøtt! Skjønner ingenting. Her er vi midt i juli og jeg føler meg klar for dvale allerede!?! Og det verste av alt er at solen går ned i 16-tiden? Og alle bladene er falt av Heggetreet også? Her er det noe som virkelig ikke stemmer... Greit nok kan det siste muligens bortforklares med at Blomsterstjernen har tuklet med Round-up..? Men alt det andre, gjesp... klarer nesten ikke skrive lenger, gjesp... brumm, gjeeeesp, bruuummm... znork...


Leses med fortellerstemmen til Astrid Lindgren dubbet på norsk:

"Og sånn gikk det til at vår lille venn Bamsestjernen gikk i dyp vinterdvale midt oppe i et bladløst heggetre. Han var selv overbevist om at det var juli måned og hadde kledd seg deretter, kun iført maskeringsbriller. Men nå viser det seg det at denne Oscar, som han egentlig heter, ikke er ulik barn av menneskelig opphav. Også han våkner grytidlig... dog fra dvalen... og trodde det var vår allerede i januar. Således hadde han levd i utakt med omverden i hele 2010. Hans biologiske klokke var fullt og helt overbevist om at vi fremdeles var i juli, da kalenderen egentlig viste november...

Det måtte gå som det gikk. Men heldigvis er hans "håpløse pappa" en veldig snill "pappa". Han synes bare det er koselig at Bamsestjernen følger i hans blogge-fotspor, og det gjør ingen verdens ting at lille Oscar-mann skriver nedlatende og frekt om hele hans mesterverk. "Det er slik barn er, og det er slik barn skal være..." sier Blomsterstjernen. 

Han listet seg derfor ut i hagen rett etter at dette siste bildet ble tatt (med selvutløseren). Forsiktig løftet han den lovende sovende bamsestjernen ned fra treet og bar ham inn i sin trygge varme bamseseng, bredde over ham en dundyne med Ole Brumm-mønster og helte honning i munnen hans. Nå skal Oscar få hvile helt frem til neste vår..."

Så får vi bare håpe at ikke andre småbamser der ute er blitt inspirert til å sverte andre bloggere i tiden som kommer... Vær på vakt!

torsdag 2. desember 2010

Min ubiologiske sønn - Bamsestjernen

Dere vet hvordan det er med de små sant? De grytene som også har ører? Eller barn om du vil... Deres største forbilder er pappaen og mammaen, uansett hvor håpløse foreldrene kanskje er i det store verdens perspektiv? I barnas øyne er mamma og pappa heldigvis ALLTID superstjerner... Resultatet er at når "grytene" leker så etterligner de foreldrenes gjøremål til punkt og prikke, om enn i sin noe barnslige fortolkning.

I gamledager lekte gjerne jentebarna trappevasking, hårkrølling og barnepass mens guttene lekte at de leste avisen og røykte pipe i godstolen, nøyaktig som sine voksne forbilder. I moderne likestilte 2010, er mitt inntrykk at det ikke er så stor forskjell på gutte- og jentelek lenger? De leker ofte med de samme lekene, og spesielt glorete bråkete barne-datamaskiner er pop i begge leirer! Foran disse sitter jentebarna og guttepjokkene 8-10 timer hver dag, taster og glor, dag ut, dag inn, nøyaktig som sine voksne helter og heltinner. Eneste forskjellen er at jentungene leker at de blogger om interiør, mens guttungene antageligvis leker at de søker etter veldig lettkledde damer på nettet slik pappaene gjør... Vi lever i en syk, syk verden!!!

Blomsterstjernen er jo så eldgammel at han lekte med sunne leker av typen biler og bamser da han var liten (og faktisk godt opp i voksen alder også... kremt...hysj...). Hver eneste Matchbox bil og hver eneste bamse er beholdt og vedlikeholdt med største respekt. Og når Blomsterstjernen har gode dager (de er det heldigvis ikke mange av...) lar han til og med sine egne smårollinger leke med disse fordums leketøyer..!

Stort var likevel sjokket da han en dag oppdaget at favoritt-bamsen Teodor (dåpsgave fra forrige århundre) nå har begynt å kopiere sitt nye store forbilde; Blomsterstjerneprinsessen (3år). Hjelp!!! Teodor er kommet i dataalderen!!!

Etter 3 og et halvt minutt med masing og sutring fra Teodors side, maktet ikke Blomsterstjernen mer. Han klarte ikke lenger å stagge bamsens enorme data-sug. Teodor ville nemlig lage hemmelig Bamsestjerne-blogg akkurat slik som sin ubiologiske pappa... og Blomsterstjernen ble selvsagt smigret hinsides. For første gang i livet (antageligvis) var det noen som så opp til ham, og ikke bare bokstavelig talt. Selvfølgelig måtte den loslitte bamsekompisen få sin egen PC!?!

Til all lykke hadde FisherPrice tilfeldigvis tilbud på en innbydende lilla supermaskin den uken. Og før Teodor visste ord av det var han blitt en Bamsestjerne-blogger over natten! Hans ubiologiske pappa stilte kun 2 beinharde krav:
  1. Maks 18 timer foran datamaskinen daglig
  2. Forbud mot surfing etter dyresex
De 2 kriteriene er stort sett blitt overholdt (selvfølgelig med visse avvik nå i høst da han var i brunst) og min lille Teodor har til og med gått så drastisk til verks at han nå har skiftet navn permanent;
Teodor er død - lenge leve Bamsestjernen!

Faktisk er han blitt ganske flink til å blogge, og har etter sigende en hel fanskare av ungbamser der ute i cyberspace. Dessverre for oss mennesker kommer vi ikke inn på disse bamsesidene da de går på et parallelt rødlinjet internettverk som er umulig å hacke seg inn på (med dagens teknologi). Men for at jeg skal kunne ha noenlunde kontroll på hva min enbårne Bamsestjerne sysler med på fritiden, har jeg fått smuglet inn en Jugoslavisk piratkopi av et krypteringsprogram som til en viss grad klarer å gjenskape bamsebloggernes skriblerier.

Så vidt jeg kan se går det mest i Honning-humor, Dvale-humor og nå i høst en del grovere Brunst-humor, men fra tid til annen har han (til sin ubiologiske pappas store glede) også en og annen hagerelatert sak på lur. Ja og da er vi endelig kommet til poenget med dette innlegget (etter skarve 72 linjers oppvarming... - Hjelp!!! Jeg ønsker med et lynkurs i hvordan skrive korte blogginnlegg!!!).

Det har seg nemlig slik at en av mine Bloggvenninner, Krepsemor, her forleden oppfordret sine medbloggere til å vise frem bamsen sin... (les her). Jeg tenkte: "hvorfor ikke?". Og slu som jeg er gjorde jeg en elegant hesteavtale med Bamsestjernen: Dersom han får skrive et innlegg på mine sider, i min bloggverden, skulle jeg få innpass til hans klienter i det enorme bamseuniverset! På den måten kan vi begge flørte med det spennende og ukjente...

Den unge og smarte Bamsestjernen stilte bare ett kriterium:
  • Han ville ha kunstnerisk integritet og ønsket frie tøyler til å skrive akkurat det han ville innenfor feltet blomst og hage...
Hvor farlig kunne det være da, tenkte jeg..? Jeg gav ham selvsagt klarsignal og frie tøyler. På et hundredels sekund hev han seg over tastaturet på den lilla bamsebloggemaskinen sin, mens gliset var bredere enn hans eget hode. Jeg kunne bare sette meg ned foran peisen med en god porselenskopp med lunken kaffe og vente i spenning på at min første skribent gjorde bloggejobben for meg. Så deilig, så fredlig, så skummelt... Han spurte om han fikk låne sagen, men jeg mumlet: "nei... pass deg for sagen Bamsestjernen". Jeg lot ham heller låne speilrefleksapparatet og fotostativet. Det skulle jeg ALDRI ha gjort!!! På 10 minutter hadde han fylt opp hele minnebrikken og endatil skrevet ferdig sitt blogginnlegg... makan til tempo!!! Tror at 1 bamsedøgn tilsvarer det samme som 16 trefjerdedels menneskedøgn.

Jeg fikk hakaslepp og SJOKK da jeg endelig fikk se hans ferdige innlegg! Hva hadde jeg gått med på?!? Jeg var blitt lurt opp i et hjørne av min egen lille Teodor, eller Bamsestjernen som han insisterer å bli tiltalt... Han hadde nemlig sett seg lei av at jeg alltid sminker sannheten, så vel som hagen, når den skal fremvises i mine blogger...

Vel, kremt, ehh.. jeg skal ikke nekte for at jeg ikke bruker en sprayflaske med duggvann fra tid til annen for å få blomstene like innbydende som en iskald flaske Coca Cola, eller at jeg velger bildeutsnitt som har en lei tendens til å eliminere bort glorete gulgrønne barnebadebasseng ved siden av rosebedet. Muligens er det også slik at grufulle uferdige steinrøyser ikke kommer godt nok frem i mine innlegg..? Ja og at jeg skifter farge på mine Hortensiaer i Photoshop kan vel også diskuteres... Men jeg er jo en sykelig perfeksjonist som får vondt i kropp og sjel av å fremvise sannheten slik den egentlig er.

Men en avtale er en avtale! Det finnes vel ingen vei utenom? Jeg lover, æresord, å legge ut Bamsestjernens hageblogg på mine sider en av de nærmeste dagene. Jeg må først forhandle meg frem til å få fjernet noen av de mest graverende bildene... og dessuten finne en dag med veldig lite bloggtrafikk...

Men jeg kan røpe såpass at tittelen på innlegget blir som følger:

BLOMSTERSTJERNENS USMINKEDE HAGE...

Men dere trenger ikke lese det innlegget altså... gulp... Det er sikkert mange andre mye gøyere blogger ute akkurat den dagen... altså...

tirsdag 16. november 2010

Sommerblomstene, Staudene & Askepottene

Som tidligere nevnt er jo Blomsterstjernen en mann av mangfoldige ord. Han klarer rett og slett ikke formulere seg i korthet. Så skjedde også da han skulle skrive for Hagegal her forleden. Før både han og De Hagegale visste ord av det hadde han, med fråde om munnen, skrevet en hel norskstil (bokmål - av typen kåseri - karakter 3/4) om den grufulle måneden november. På tross av at han i utgangspunktet egentlig ikke hadde et kløyva godt ord å si om denne heslige måneden...

For å unngå lesesjokk fant han, på eget modig (om enn noe motvillig) initiativ, det derfor best å kutte vekk halve innlegget før han sendte det til redaksjonens overlesning. Selv i sin halvhet var jo innlegget alt for langt, men redaksjonen klarte likevel på mirakuløst vis å skvise det inn på siden sin (hvordan de klarte det er fremdeles en gåte for meg...).

Selv om jeg faktisk er "tatt bak en vogn", tenkte jeg allikevel å dele mine resterende november-tanker med dere trofaste 151(!!!) lesere:) Eller gjør dere bare som meg og kun kikker på bildene? I bildet til venstre finner dere forøvrig en alvorlig hagegal fra oldtiden (tror jeg).

Uansett. Som dere sikkert husker konkluderte jeg med at vi hagegale sannsynligvis kan deles inn i 4-5 kategorier med hensyn på vinterlig hageoppførsel? Og som en føljetong var det jo da naturlig for meg å også kategorisere objektet (blomstene) og ikke bare subjektet (den hagegale), men jeg unnlater verbalet... Ehhh. Nå er jeg visst langt ute på viddene igjen!?! Er det noen norsklærerinner der ute som kan hjelpe meg på rett kjøl?

Det jeg egentlig ville si var at jeg begynte å fundere på hvordan blomstene opplever denne skjebnesvangre november måned?

For om du liker det eller ei, så er jo november en "dødens måned"... (uttal det gjerne med litt mørk hviskende skummel skremme-barn-stemme). Ja det høres ufyselig ut, ikke sant? Men det er helt sant! Blomsterlig hovmod står for fall! Men går man litt nøyere etter i sømmene (slik jeg liker) oppdager man at også de forskjellige hageblomstene grovt sett kan deles inn i kategorier med hensyn på vinterlig skjebne, akkurat som oss mennesker. Eneste forskjellen er at blomstene kun klarer å skrape sammen 3 kategorier (i motsetning til våre 4-5), noe som antageligvis skyldes deres noe enklere genetiske utvalg sammenlignet med sine overmennesker?

Hold dere fast! Her er de 3 gruppene hageblomster:
  1. Livsglade Sommerblomster
  2. Late Stauder
  3. Livredde Askepotter
Jeg tror jeg er (nesten) like glad i alle 3 typene, og når de står i sommerflor kan det være vanskelig for både det trente og utrente øyet og se forskjell på dem. Men når vi kommer til november lider disse 3 svært så forskjellige skjebner. I denne ”Dødens måned…” henfaller nær sagt alle skjønne vekster til en brun rotten skygge av seg selv. Noen av dem vet at livet er over, noen vet de skal gjenoppstå, mens andre er paranoide med god grunn.., tja, sikkert ikke helt ulikt oss mennesker når vi begynner å nærme oss 80-90 år?

GRUPPE 1 - SOMMERBLOMSTENE:
Mine tanker går i disse tider spesielt til sommerblomstene. Stakkars! For en skjebne!!! De går en sikker død i møte og vil aldri gjenoppstå (men forhåpentligvis vet de ikke dette selv, og ”dør” med et smil om munnen). Heldigvis har sommerblomstene den deilige positive egenskap at de ”lever i nuet” og stråler kanskje vakrere enn all verdens stauder noensinne vil klare? Skjønt, de lever på lånt tid. Men har de vært riktig så dyktige kan det jo også være at deres frø-barn vokser opp og blir enda vakrere enn sine foreldre til neste vår? Tragisk nok får sommerblomstpappaene og sommerblomstmammaene  aldri gleden av å oppleve dette selv… Så trist, så trist… så sjofelt. Det er derfor Blomsterstjernen svært sjelden kjøper (eller sår) sommerblomster. Jeg har rett og slett ikke hjerte til å se dem dø på denne inhumane måten.

GRUPPE 2 - STAUDENE:
Ja dette er mer min greie! De flerårige staudene har nok for lengst begynt å tenke på neste sesong, der de planlegger til minste detalj sine nye skudd og rotknollers vekstretning, og bryr seg ikke det bøss om at de ser litt trauste ut nå på senhøsten. De vet at de får nye sjanser til neste år og gidder rett og slett ikke stå der ute og fryse. De lokker klorofyllet, karotenoidene og antocyanene hjem fra sommerbeitet oppe i blomstene. Endelig skal næringsstoffene få hvile seg inne i det deilige og lune rot-fjøset under bakken, frem til temperaturene igjen blir levelige på vårparten. Som noen kanskje har fått med seg, så er jo også noen av Blomsterstjernens aller beste og nærmeste kompiser av staudelig opphav? Jeg tenker da på alle mine Aubrietaer (bedre kjent som hageputekompisene).

GRUPPE 3 - ASKEPOTTENE:
Den aller verste skjebnen venter nok de blomstene som med seg selv vet at de har evne til å komme igjen år etter år, men som ikke tåler så mye som et fnugg av frost før de er fortapt! Jeg tenker på Georginene, Pelargoniaene (eller Graniumene, som min mor bestandig har kalt dem(?)…) og ikke minst Kristi Blodsdråpe (fantastisk navn!).


For det er jo ganske ironisk at disse skjøre artene gjerne er på sitt aller vakreste nå på senhøsten!?

Men akkurat som ballets udiskutable dronning, Askepott, må skynde seg hjem før midnatt for at ikke magien renner ut av henne, må disse hagens udiskutable (?) dronninger haste innomhus før frosten kommer. Og er man da så uheldig at man har en dumdristig eier som vil strekke ”sommeren” litt ekstra langt, ja så er det ofte ensbetydende med den sikre død! Min teori er at om vi lar evolusjonen jobbe ytterligere noen tusen år, vil disse Askepottblomstene utvikle egne ben å gå på? Da kan de jo selv spasere inn i varmen akkurat når det passer dem, så er det bare for eieren å snekre en liten ”katte-luke” nederst på kjeller-døren…

Når vi snakker om kjeller… Dette er det som irriterer meg mest av alt med høsten og vinteren! For i alle hagemagasin står det jo side opp og side ned om at ”nå er det på tide å sette inn vinterskjøre vekster i den mørke frostfrie kjelleren som ikke er varmere enn 10 grader…” Jeg har jo ingen sånn drømmekjeller! Jeg har flere boder, men der kommer jo "Onkel Frost" stadig på besøk. Og i min kjeller bor Blomsterstjerne-pappaen, som på tross av beinhard strømsparing aldri klarer å komme ned i en leilighetstemperatur på under 10 grader… (dessverre). Følgelig kan Blomsterstjernen bare se langt etter Georginer, Pelargonium og Fuchsia… Nei han må klare seg med sine stauder enn så lenge!


Jeg og staudene er faktisk ganske like. Vi elsker å være ute i hagen i sommerhalvåret, men når sen-høsten kommer etter en lang og heftig blomstersesong ønsker vi begge å trekke oss tilbake og putle med helt andre ting. På den måten får vi ladet opp batteriene maksimalt, og er superklare når vårsolen titter fram igjen i mars.

Debatt:
Hva er din favoritt hageblomst? Sommerblomstene, Staudene eller Askepottene?
Har jeg vært for nonsjalant i min kategorisering?
Finnes det flere illegale blomstergrupperinger som er unevnt?
Værsågod neste...

mandag 1. november 2010

Sinnsykt Hagegal...

Overraskende nok mottok jeg nylig en telefax fra "De Hagegales Nettside" (Hagegal.info), der de spurte om "lille jeg" ville skrive noen ord for dem om november måned. Jeg fikk skrivesjokk! Antageligvis (og forhåpentligvis) sliter de med samme problemet som meg..? Ingen av de hagegale har egentlig noe å si om denne gresslige hage-måneden..?

Men jeg bet tennene sammen og mannet meg opp! Jeg overvant frykten og klarte mot alle odds å skrive et knøttlite innlegg med november-tanker.

Epistelen kan dere lese her: HAGEGAL 

For første gang i historien skal jeg (prøve) å gjøre en lang historie kort:

Relativt kort oppsummert har jeg i det siste fundert på hva som egentlig er (eller bør være) "normal" hageatferd vinterstid... For slik jeg ser det finnes det nemlig 4 alvorlighetsgrader av vinterlig hagegalskap, og jeg prøver med dette innlegget å kartlegge hvilken kategori som fanger flest?

Jeg ønsker derfor at så mange som mulig av dere 88 (er dere ikke færre?) faste lesere legger igjen en kort (eller lang) kommentar om hva dere mener er fasiten for hvordan man skal "te seg" (som vi sier her på vestlandet) når underkjølt regn, sludd og sno herjer hagen...

La oss hoppe i det!
Nedenfor følger de fire underklassene av vinterlig hagegalskap (slik Blomsterstjernen ser det...), rangert etter økende alvorlighetsgrad (slik Blomsterstjernen vurderer det...):

  • De Sunne: Lar hagen seile sin egen sjø, og putler heller på med andre syke hobbyer i vinterhalvåret
  • De Helseløse: Tar hageinteressen med seg innendørs og stuller med definitivt annenrangs potteplanter
  • De Usunne: Nekter å gi slipp på sommeren. Tar hageinteressen med seg til Gran Canaria 6-7 måneder i vintersesongen
  • De Sinnsyke: Nekter å forlate hagen vinterstid og lenker seg fast med kjetting i bedet. De planter Juleroser og genmodifisert lyng og pakker høstblomstene inn i dunjakker. Noen legger gjerne varmekabler i bedene...
Les mer utfyllende om symptomene på HAGEGAL

Hvilken kategori behager deg?

Blomsterstjernen liker forøvrig helst å titulere seg blant "De Sunne", men kjenner oftere og oftere en kraftig, livsfarlig dragning mot langt alvorligere tilstander av hagegalskap...

Hva gjør du?

P.S. Alle som kommenterer er med i trekningen om et uimotståelig signert Tupolev Tu-144 bilde...!

onsdag 20. oktober 2010

Oktobersk Vårsøg

Vi leser oktober på kalenderen og alt er som det skal være ute i hagen... Absolutt ingenting unormalt. Alt er akkurat som vi har lært det i O-fagstimene; blåregnen blomstrer, lupinene strutter av selvtillit,  rhododendronenen står i flor, og påskeliljene formelig krangler om plassen i bedet! Hei! VENT!!!

Hva har skjedd?!? Det kan jo umulig være oktober ute? Har jeg lagt et halvt år i dvale uten å ha merket det!? Har jeg forsovet meg katastrofalt? Er dommedag rett rundt hjørnet? Tusen spørsmål dukket opp i lillehjernen i løpet av et brøkdelssekund...

Raskere enn en prest klarer å ramse opp navnene på de 12 disiplene, røsket jeg fram Koranen, Ingrid Espelid Hovigs kokebok og Bibelen (som har stått rimelig urørt siden konfirmasjonen). Febrilsk bladde jeg etter info om blåregn, rhododendron og lupiner i høstflor.... Men til min store lettelse fant jeg ingen dommedagsprofetier knyttet til høstlig vårstemning. Men det jeg fant, var et bud om ikke å lyge...

Okey... Jeg innrømmer det... Jeg løy pittelitt om at påskeliljene mine blomstrer i oktober... jeg følte bare at historien trengte litt mer kjøtt beina, og tenkte at en hvit løgn, en gang i blant, ikke kan skade? Men dersom noen av dere allikevel tok skade, så vennligst gi meg en tilbakemelding, så skal jeg love å lyge ørlite mindre i fremtiden.

Tilbake til saken, hvor var jeg hen? Jo... Nå er jo jeg kun 2-år gammel, med hensyn på genuin hageinteresse, og da er det gjerne forståelig at jeg ble rimelig sjokket da jeg her forleden spankulerte på en høstlig hagevisitt. Ettersom jeg er "litt-over-gjennomsnittet" opplært i O-fag, forventet jeg følgelig å finne massevis av lyng, gjerne litt Oktoberbergknapp og kanskje en og annen rosebusk som hadde remontert ulovlig sent... Jeg ble heller ikke skuffet.

Men! Da jeg omsider koblet inn Blomsterstjernens super-kryptonitt-øyne fikk jeg plutselig øye på arter som absolutt ikke kjennetegner oktober måned (ihvertfall ikke i følge O-fags boken), men jeg prøvde allikevel etter beste evne å late som ingenting:



Mhm...
(sagt med et skuldertrekk)
"Oktober - en skikkelig typisk jordbærmåned..."


Jahh...
(sagt med et veslevoksent innoversukk)
"Det er helt vanlig at Lupiner dominerer oktoberbedene..."



Og så da?
(utbasunert med himlende øyne)
"Rhodo-deodorant-dronen blomstrer ALLTID i oktober her hos meg"



Pøh...!
(litt irritert og avvisende sagt)
"Blåregn i oktober er bare sånn man må regne med her oppe hos Blomsterstjernen..."


Kanskje dere ble overbevist om at mine observasjoner var helt normale for oktober måned? Men jeg ble det ikke... Og verre skulle det bli... For da jeg fininnstilte kryptonittblikket mitt et par knepp til venstre og koblet inn auto-zoomen fikk jeg øye på ting som forkludret mitt uskydige sinn hinsides det normale! Jeg gikk inn i en slags momentan transe-komøs-dvale, og jeg er der delvis enda. Men om dere gir meg noen dager, skal jeg love å fortelle mer om hva jeg så...

Så, ikke slå av datamaskinen! Ta den gjerne med deg på butikken eller på do, så kan du være den første til å lese om dette sjokkerende synet som overrumplet meg...

fredag 15. oktober 2010

Blomsterstjernens drømmedag

Når man sliter med sånne ytterst hemmelige usunne manneinteresser som jeg gjør, er det fra tid til annen obligatorisk å vise seg frem for nabolaget som en mann blant menn! Jeg vil jo ikke ende opp som han naboen lengre oppe i gaten som på folkemunne (og bak sin rygg) blir kalt for "Tusten"... Ingen har noensinne sett ham gjøre mannearbeid! Dessuten blir han til stadighet observert på luftetur med den knøttlille hunden sin eller i sneglefart i konens lille dame-Toyota... (i passasjersetet!!!)

Ingen menn med respekt for seg selv må sitte i passasjersetet og la konen kjøre! Dette er det sikreste tegnet på at man ikke er en MANN blant MENN! Eneste unntaket er om mannen har vært i koselig middagsselskap og vært så barsk at han drakk en liter Whiskey/Cognac til kaffen og akkurat bikket promillegrensen. Da har han med god samvittighet lov til å synke sammen  som en slevende potetsekk i passasjersetet og la konen pent og fornøyd (?) ekspedere ham hjem.

Så barsk er ikke Blomsterstjernen... Han kan kanskje klare et lite glass grønn melonlikør (Midori), men ikke mer. Nei han må nok finne andre mer humane måter å manne seg opp på.

Men her hin dagen fikk Blomsterstjernen endelig en sjanse til å innbille naboene at han er mandigheten selv! En hel lastebil full av materialer kom på døren i anledning hans utvidelse av kjøkken og stue (les mer om dette på "Vi i Villa"). Da er nemlig Blomsterstjernen i sitt ess. Han formelig elsker og stå å dirigere store lastebiler og heisekraner med tonnevis av røff last, mens alle naboene ser på... Det er nesten det viktigste! Han er jo livredd for å bli gjennomskuet som mannen med de usunne blomsterinteressene. Så fra tid til annen bestiller han lastebiler og kampesteiner bare for å avlede nabolaget litt... Han roper og kommanderer litt ekstra høyt slik at alle naboene får med seg opptrinnet.

Og det beste av alt var at denne gang bet selv den inngrodde hardbarkede lastebilsjåføren fra Sotra på agnet... (og han var utvilsomt en mann blant menn!) For når jeg først hadde en lastebil med kran i hagen min, fikk jeg ham i samme slengen til å heise ned en svær skiferstein som skal brukes til bro over hagedam-elven som er i emning (mer om hagedam-prosjektet senere). Etter at steinen var heist fint på plass gliste lastebilsjåføren så bredt at visdomstennene ble synlige og proklamerte høylydt: "Haha, ja no blir konemor fornøyd når hon kommar hem!"... Jeg lo med, av full (falsk) hals, og klasket han på skulderen (som jeg har sett ekte mannfolk gjøre).

Han skulle bare visst at det var selveste Blomsterstjernen han hadde med å gjøre...


Skifersteinen ble mandig og nonsjalant lesset av litt på snei, og det ser kanskje ikke helt fullbragt ut enda? Følg med på Blomsterstjerne-bloggen fremover! Klarer denne selverklærte innbilt-mandige stjernen å omskape en steinrøys til en overveldende vannpark? Det betviler vi alle sterkt på...

torsdag 7. oktober 2010

Mannen som blogget for sjeldent...

Hva har skjedd med Blomsterstjernen?

Ja jeg er blitt nedringt av illsinte lesere. Hundrevis, tusenvis, millionvis, ja ihvertfall av oppimot 1 leser... Fra å være et fast innslag til fredagskaffen gikk det plutsetlig 2 fredager uten nye blogginnlegg! Og som mannen på julekvelden dukket det jammen meg opp et nytt innlegg midt på en onsdag her forleden!!! Dere føler dere lurt bak speilet, utnyttet, overkjørt? Omtrent slik jeg følte meg da jeg opplevde at Hageputene (Aubrieta) blomstret mye lenger enn frøpakken lovet... (og ja de blomstrer enda).

Det er minst 2 grunner til at mang en leser (ja ihvertfall 1) har fått fredagskaffen (og en onsdagskaffe) i vrangstrupen;


For det første: Blomsterstjernen er så absolutt ingen mann av få ord. Han har rett og slett problemer med å ordfatte seg i korthet. Bare det å si "ha det" tar gjerne et kvarter med innstikk, anekdoter og avledningsmanøvre. Da kan dere jo forstå at det blir vanskelig (for ikke å si umulig) for ham å skrive korte blogginnlegg også? Konsekvensen er at fra tid til annen blir 1 uke i knappeste laget til å komme over sperregrensen på 7000 tegn...

For det andre: Blomsterstjernen fikk nylig en hyggelig forespørsel om han kunne tenke seg å blogge for "Vi i Villa"! Og han eier jo ikke nei i sin munn. Dessverre så går hans svært så usunne mannlige interesser for blomst og hage, hånd i hanske med minst like ufordelaktige interesser for interiør og hjem. Den mannen trenger hjelp!!! Han er i gang med en praktisk talt umulig oppgave der han etter beste evne prøver å erobre noen av verdens siste kvinnebastioner...

Ehh... klarte jeg å få frem poenget?

Kort sagt (ja det kan nok helt sikkert sies enda kortere av andre tunger): Dersom dere er interessert i å lese om flere av Blomsterstjernens forbudte sider er dere hjertelig velkommen til å følge med på Vi i Villa bloggen hans her: BLOMSTERSTJERNENS VILLABLOGG



Dette betyr ikke at det blir slutt på innlegg her på min personlige blogg. Langt derifra!  De mest hagerelaterte artiklene fra Vi i Villa vil nok også bli lagt ut på her på blogspot. I tillegg vil det komme egne skreddersydde innlegg om mitt liv som hemmelig blomsterdesperado, eksklusivt for mine 43 faste lesere... Hva? Sjokk! Er dere ikke flere? Nei det er færre! Nå er jeg nede i 33...Hjeeeeelp! Tror jeg må lage en reportasje fra hagen til Tone Damli Aaberget og Aksel Hennie, kanskje det ville fått opp lesertallene litt? Jeg bare tenker høyt...

God lesning!

ADVARSEL!!! Beintøffe mandige menn må ALDRI, jeg gjentar ALDRI, lese verken denne eller viivilla-bloggen min! Det kan skade dem for livet. Så legg gjerne inn en sånn internet-mannesperre for disse sidene.

tirsdag 28. september 2010

Hageputekrigen
DEL 2

Så der satt jeg da, og siklet over sommerblomstkatalogen mens snøen lavet ned utenfor. Jeg var godt i gang med å planlegge kjøp av nye og gøyere kompiser (Les DEL 1 av Hageputekrigen. Red. Anm). Men denne vinteren ville jo aldri ta slutt! Typisk nok var dette den første våren jeg var blitt smittet av blomstergalskap, og det klødde grasalt i både fingre og det som verre var etter å komme ut og jobbe i hagen, men neida... snøen forsvant aldri.


Så da tok jeg saken i egne hender. Med spade gikk jeg til verks både her og der i hagen og spesielt i det nyanlagte rose- & tulipanbedet. Jeg gravde vekk de øverste 30 cm med snø og lempet over gjerdet til naboen... (hos ham er det fremdeles vinter). Da skal jeg si det ble fart på våren (hos meg). En av fordelene med å inneha en av verdens bratteste hager er nemlig at når solen først titter frem smelter snøen ekstremt fort pga solvinkelen og god drenering av smeltevann.

Og nå tenker sikkert 9 av 10 av dere: "For en dust han Blomsterstjernen er! Han må jo ikke få skarp vårsol på rose-totelottene!!!" Sikkert sant nok, så jeg slengte noen avkappede juletregreiner over dem og rosene klarte seg helt fint:)

Allerede dagen etter den geniale mekaniske snøfjerningen var det brun jord å se fra stuevinduet. Jeg løp ut like fort som ungene i reklamen for "nybakt brød med HaPå (Nestle, senere Kavli)". Johoy! Våren var på vei! Jeg hev på meg Blomsterstjernedrakten og sprang diskret ned den glatte steintrappen forbi rose- & tulipanbedet for å se etter spirer borti skråningen. Men i øyekroken blinket noe grønt! Det grønne gull! Århundrets hageputesjokk!!! (Dersom VG skulle satt ord på det). Jeg hadde nesten glemt at jeg plantet ut 6 hagepute-ex-kompiser på muren her. Sist sett som 6 tynnhårede skrantne herremenn.

Men her hadde ting skjedd gjennom vinteren, i ly av snøen. For der tittet det frem 6 staute og ranke gentlemen. På ingen måte overdådige, men allikevel 3 ganger så frodige som før kulda satte inn. Utrolig fascinerende! Mine ex-kompiser ble umiddelbart påskiltet, og vi var igjen uadskillelige. Sommerblomstkatalogen kunne bare ha det så godt der den lå og brant i peisen (for det var jo fremdeles svinkaldt når solen gikk ned).


Så da var det bare til å sette seg ned og vente på blomstringen. I følge frøposen skulle Hageputene blomstre i april/mai, og det var jo ikke så lenge til. Ventetiden brukte jeg til å bekymre meg over hvordan bedet ville se ut uten hageputeblomster i månedene juni, juli, august, september... Mye hodebry, men jeg konkluderte med at det grønne bladverket sikkert var fint nok i seg selv og samtidig ville gi mer oppmerksomhet til rosene når det var deres tur til å briljere.

Hver dag satt jeg timesvis foran bedet og studerte tulipanløkenes blomstringskappløp (mer om dette i et annet kapittel). Samme dag, ja på nøyaktig samme klokkeslett som den første tulipanen sto i blomst, åpnet også Hageputekompisene sine blomsterknopper. Mine kompiser er selvsagt utstyrt med mesterhjerner og hadde regisert dette perfekt! Og nå satte hageputene virkelig fart. De este ut i øst og vest, nord og sør, og ble finere for hver dag som gikk. April gikk unna i en fei, mai like så. Men Hageputen besto. De knakende dyp-rosa blomstene på murkanten kompletterte tulipanfargene og gjorde tulipanene enda vakrere.


Til slutt måtte sørgelig nok den siste tulipan kapitulere, men Hageputene fortsatte å blomstre. Og vi var kommet langt inn i juni! Frøpakken hentydet jo at blomstringen skulle avta rundt midten av mai! Jeg ble forbannet, jeg var ført bak lyset, for her blomstret hageputen gjennom hele juni måned og selv midt i juli blomstret den, om enn litt mer beskjedent enn tidligere i sesongen. Jeg ringte sporenstreks frøfirmaet og skjelte dem ut etter noter...


Litt ut i juli registrerte jeg at de tidligste hageputeblomstene hadde satt frø. Ettersom de 6 herremenn (eller hageputene, om du vil) var nøye og symmertrisk plassert (med linjal) i bedet, tenkte jeg det var best å klippe vekk frøstandene så det ikke ble rot i systemet mitt til neste år. Følte meg nesten som en frisør der jeg sto med saks og formklipte de 6 mankene. Jeg fjernet alle frøstander og dessuten en del skadete "greiner", og vips fremsto kompisene med flott 80-talls sommerfrisyre; kort ved ørene, pigg på toppen og langt i nakken. Ganske stailig.

Sjokkerende nok syntes tydeligvis hageputene at også rosene kunne trenge litt garnityr. For da jeg kom hjem igjen til hagen etter en uke på hytten, fikk jeg århundrets nest største hageputesjokk! (Ja da altså hvis VG ønsket å følge opp sjokket fra i vår). For der hadde jaggu meg kompisene mine begynt å blomstre igjen! Mine tanker gikk igjen til frøleverandøren som lovet at blomstringen skulle være over i løpet av mai... nå var vi i august!


Til slutt annonserte rosene at første servering snart var over og begynte å remontere for neste servering. Men hageputekompisene underholdt også i denne pausen. Trenger de aldri ferie disse evighetsmaskinene?!? Skulle nesten tro de var av polsk opprinnelse? Polakker jeg kjenner til tar jo heller aldri ferie, og om de gjør det er det i så fall for å jobbe på sine egne hus i hjemlandet...

I skrivende stund er rosene klare for andre bordsetting, de remonterte knoppene er sprekkeferdige. Ja og det er vel unødvendig å si at hageputene fortsatt blomstrer i beste velgående? Midt i september...


Planen er å klippe vekk frøstandene på nytt i oktober. Så får vi se om dette gjør hageputene i stand til å snurre i gang enda en blomstringsrunde rundt juletider? Det skulle faktisk ikke forundre meg...

Nei mine kompiser er rett og slett de beste kompiser i hele verden! For noen fantastiske kompiser! Kompiser man virkelig kan stole på! Og det fine med oss gutter er at vi i motsetning til jenter kan ha flerfoldige kompiser uten at det nødvendigvis blir krangling, kloring, lugging, intriger og tårer av det. Jeg gikk derfor tidligere i år hen og bestilte en ny frøblanding av hageputekompiser, denne gang i fargene mørk rosa, lys rosa, lyseblå og lilla!

Igjen er hagen full av små skrantne sneglebespiste sveklinger. Men bare vent til snøen forsvinner. Både du og jeg vet hvilket pastell-inferno som er i vente fra april til langt ut i oktober...minst...

fredag 10. september 2010

Hageputekrigen
DEL 1

Javel, så er jeg stormannsgal! På generelt basis får jeg liksom aldri nok... og det gjelder selvsagt også blomster og hage. Jeg drømmer om å snekre meg en så frodig, bugnende og overblomstret hage som mulig, på kortest mulig tid, for minst mulig penger. Det er også derfor jeg absolutt foretrekker flerårige stauder fremfor såkalte sommerblomster som takker for seg etter kun en sesong. Det føles litt som falsk moro denne kortvarige sommerblomst-gleden, akkurat som en sommerflørt som er for god til å være sann. Men for alt i verden, et sidesprang jeg ikke ville vært for uten. På bildet nedenfor ble f.eks. denne nydelige sommerblomsten  fanget av paparazzi-linser på vei hjem fra et "one-summers-stand" hos meg...


Problemet er bare at hagen vår kun er 2 sesonger gammel og at den blir anlagt i antageligvis en av verdens bratteste steinrøyser. Ikke akkurat mye som minnet om en oldemorshage ved sesongstart i fjor:


I tillegg har vi en treårig Blomsterkronprinsesse og en 6 måneders Blomsterkronprins som krever mesteparten av tiden før kl nitten, inkludert helgene så vel som både faste- og bevegelige helligdager. Følgelig må alt hagearbeid foregå i skumringstimene frem mot midnatt. Dette kan dere skjønne gir visse utfordringer når man ønsker å illudere en 87 år gammel oldemorshage stappet av blomster som avløser hverandre sesongen gjennom innunder smektende mosegrodde værbitte epletrær. Men for hver uke som går snapper jeg opp nye triks til læreboken; "Hvordan lage Oldemors hage på 1-2-3-4 og kanskje 5".

Det var i fjor vår jeg for første gang fant ut at jeg skulle prøve og så mine egne stauder. I utgangspunktet et genialt konsept, da man i teorien kan få hundrevis av staudeplanter til prisen av 39,50 (men man må være overvettes tålmodig har jeg skjønt...). Jeg kikket nøye gjennom frøkatalogene og etter mye om og men falt valget på Rosa Hagepute (Aubrieta "Red Carpet"). Den så overdådig ut og kunne raskt fylle ut smutthull i både steinbed og murer.

Slik jeg så det for meg var det bare til å vente i 2-3 uker etter såing og vips skulle hagen bugne med et 50-talls hageputer ála den som er avbildet her (vel og merke i dyp rosa)...


Jeg sådde som en gal i et såbrett beregnet til 24 frø. Men stormannsgal som jeg er gikk det gjerne både 2 og 3 og 15 frø i hver mini-potte... Jeg vannet og ventet og vannet og ventet, og etter en ukes tid på kjøkkenbenken begynte jeg å se de første små spirene. Et vennskap for livet var allerede etablert! Jeg begynte å tiltale dem som "Kompisene mine", og snakket til dem som likesinnede (og kanskje de er det for alt jeg vet?).

Sommeren sneglet seg av gårde og Kompisene mine strakk seg så sakte de bare kunne. Tilslutt tok min tålmodighet slutt. De overdådige hageputene jeg var blitt forespeilet var ikke en gang en skygge av seg selv! (knapt nok en skygge av et ugress). De sarte små spirene ble derfor kastet til ulvene (red anm: sneglene).

Sneglene luktet "kalvesteik" og "gjøkalv" lang vei og kom krypende helt fra Nattlandsveien for å få en bit av gildet. Det gjorde vondt i hjertet å se mine tafatte bestekompiser bli gnafset på av de grådige sneglene! Men jeg bet tennene sammen, og tenkte at Hageputene rett og slett bare må lære seg å leve på egenhånd, slik at de blir sterke nok til å overleve i 1000 år.

De utsultede sneglene slurpet i seg, mens Kompisene svarte med å sette nye blad. Sneglene gnafset i seg enda litt til, og Kompisene svarte med å sette tredoble bladpar for hvert blad som ble oppspist! Etter lange og beinharde kamper gav sneglene opp, en etter en. Det var store tap på begge fronter, men de fleste av mine kompiser fikk til slutt et solid overtak og sneglene luntet med halen mellom bena ned i Nattlandsveien igjen.


Problemet var bare at de fryktesløse sneglebataljene hadde hemmet Hageputenes vekst betraktelig. Det var derfor noen usle små staudekrapyl som gjorde seg klar for den hardeste bergensvinteren i manns minne. Mine forhåpninger om bugnende hageputebed var derfor svært lave gjennom vintersesongen.


Hvor ble det av disse voldsomme rosa blomsterputene jeg var blitt lovet av frøleverandøren? Jeg tok frem igjen frøpakningen og der sto det jammen meg at blomstene først kommer i sesong to!?! For et svik, for en bortkastet tid. Jeg viste mine kompiser en kald skulder, bokstavelig talt, gjennom hele vinteren.

Jeg var allerede på jakt etter nye og morsommere ettårige lekekamerater da våren kom. Men så fikk jeg meg århundrets Hagepute-sjokk akkurat i det tulipanene begynte å titte opp av jorden...

Mer om dette i Del 2 av Hageputekrigen


Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Jeg har plassert min blogg i Bergennorske bloggkart!


fredag 3. september 2010

Bringebesværbær

Jeg har alltid tenkt på Bringebær som tredjerangs. På pallens øverste trinn ender som oftest Jordbærene, med Blåbærene hakk i hel kun 2 hundredeler bak på sølvplass. Bringebærene kommer vanligvis halsende langt bak men klarer som oftest å karre til seg den uedle bronsemedaljen, dog rett foran nesen på de undervurderte Stikkelsbærene. Men en plass på pallen skal man ikke kimse av i dagens beinharde konkurranse.

Lager vi derimot syltetøy av bærene kan sukkeret rett som det er føre til rokkeringer på pallen. Blåbærsyltetøyet stikker vanligvis av med gullmedaljen, mens Bringebærsyltetøyet faktisk sikrer en og annen sølvmedalje innimellom når jordbærene har en litt dårlig dag (Jordbærene har det med å tro at de er så god at de kan levere mugne bær og allikevel lage godt syltetøy!).

fredag 27. august 2010

Bongbongene & Den enøyde Hortensia banditten
DEL 2

Da vi i fjor vår skulle freske opp, den til da irrblåe Hortensiaen, fikk vi raskt erfare at hagesentrene driver en beinhard kamp om hvem som har best gjødslet jord i sine sekker. Ny deilig jord fra BoGrønt ble dandert rundt Hortensiaen med den største selvfølge, uten tanke på de konsekvensene dette skulle få... Sjokket var derfor stort da den åpnet opp de nydeligste rosa blomsterklaser man noen gang hadde sett. Den blomstret uendelig gjennom hele sommeren med et vell av nye blomsterklaser. Vi ble så begeistret at vi helt glemte å ta bilder av den! BoGrønt hadde tydeligvis stappet oppi litt ekstra god østlandsjord i sine poser.

fredag 20. august 2010

Bongbongene & Den enøyde Hortensia banditten
DEL 1

Helt siden jeg var en liten pjokk uten peiling på hageblomster (joda jeg var ganske flink med villblomster) har jeg alltid likevel irritert meg grådig over de lyseblå Hortensiaene som florerer rundt om i Bergen og omegn. Fargen var så kunstig at selv barneøyne fikk vondt i magen. Tankene gikk til bongbonger som farmor hadde kjøpt med hjem fra selveste Utlandet! Tenk at bongbongene (som hun konsekvent kalte alt som hadde sukker i oppskriften) kom helt fra Storbritannia! Herlega London…

mandag 16. august 2010

KONG BLOMSTOHOL

Først må jeg bare klare opp i et par småting… Nei jeg er ikke en gartner med særs hengslete håndledd, jeg spiller heller ikke tverrfløyte, og er ei heller en pensjonist med oppbrukt tissefant. Men fortjusad i blomst og hage er jeg likevel blitt. Problemet er at jeg er alt for gammel til å være skjønn liten blomstergutt som luker ugress for mamma, og samtidig alt for ung til å være desillusjonert mannlig hageslave for kånemor. Det er vel en gjengs oppfatning i samfunnet om at tukling med blomst og hage i min alder, med mitt kjønn, er totalt ulovlig, strengt forbudt og kanskje også straffbart? Er jeg et monster? En bastard? En mutant? En avlegger? Eller er det flere der ute som meg? Velkommen til min superhemmelige blogg.

Det hele begynte som det så ofte gjør; ”Det er ikke farlig med bare én blomst…” var det en som hvisket, men før jeg visste ord av det klarte jeg ikke stoppe, jeg var blitt avhengig. Symptomene var klare; jeg kaldsvettet, ble urolig, ukonsentrert, klarte ikke følge med verken hjemme eller på jobb. Jeg var alltid blakk. Et kraftig sug og hig etter flere og flere blomster ble for sterkt. Jeg klarte ikke stå i mot. Men nå er jeg endelig klar for å innrømme det.
Jeg er en BLOMSTOHOLIKER.




Utad gjør jeg selvsagt alt for å holde fasaden. Jeg er ikke av den typen som står offentlig frem og gir blomstoholen et ansikt, jeg velger å være anonym, en hemmelig blomsterdesperado, som glir elegant inn i mengden av mandige menn som helst ønsker å asfaltere hele hagen så de slipper å klippe plenen.

Forverrende omstendigheter for mitt blomstersyndrom er at jeg er en rockegutt med bakgrunn fra black-metal miljøet, at jeg er velkjent connaisseur av grovbakt humor og at mine kompiser hovedsaklig interesserer seg for normale gutteting som sologitarer, speedbåter, italienske sportsbiler, russiske flystyrt og nøgne russejenter. Nå deler heldigvis også jeg de sunne interesser allerede nevnt, men hva vil mine nærmeste si om de en dag finner ut av min defekt? Min hemmelige mørkegrønne side. Min noe spesielle legning og dragning mot blomstermisbruk?

La det bli vår lille hemmelighet…