fredag 29. juli 2011

En ukes stillhet...


Ett minutt var så alt for lite...

Blomsterstjernefamiliens hjemmesnekrede lys- og blomstervegg


For en gangs skyld forbeholder jeg meg retten til stillhet
Mine tanker går til det ufattelige antall ofre og pårørende etter terrorangrepene
Det er uforståelig, uvirkelig, utilgivelig og så uendelig trist


Men våre liv må gå videre!
Vi sees neste fredag,
Blomsterstjernen

fredag 22. juli 2011

Stormannsgale blomster

Dere har gjerne registrert at denne selverklærte Blomsterstjernen alltid ønsker å være best..? Det går jo nesten ikke en dag uten at han for eksempel påstår at han innehar verdens bratteste hageverdens lengste altan, eller verdens lengste Amaryllis (John Holmes) etc, osv... Og sånn går visst sågan i det uendelige...
Aldri benytter han uttrykk som "verdens nest-lengste" eller "nest bratteste"! For ikke å snakke om mer ydmyke moderate begrep som "Europas lengste", "Norges lengste" eller det som antageligvis er det mest korrekte; "Nord-Landås' tredje lengste"...
Denne stormannsgalskapen har tydeligvis også hans planter fått med seg... De nekter rett og slett å holde seg innenfor de målene deres genetiske arvemateriale har utrustet dem med. I sitt stille sinn vet at de at Blomsterstjernen krever mer! 

På villabloggen kan du i dag lese mer om plantenes evige streven etter å tilfredstille sin storforlangende eier:


Ha en fin fredag!
Mvh
B*

fredag 15. juli 2011

Jordbærmarmeladering

Jada! Jeg vet at jeg får på pukkelen nå... Overskriften er nok mer provoserende enn å banne i kirken foran selveste ypperstepresten på Jonsok (eller noe sånt). Det ble jo mildt sagt vill oppstandelse i fjor høst da Blomsterstjernen freidig nok påsto at han hadde laget pæremarmelade! Folk gikk av hengslene, det ble lynsjestemning og ganske så månelyst! De rettroende ville nemlig ha det til at marmelade kun kan lages av fruktskall, og ikke av fruktkjøtt. Marmelade skal med andre ord smake beiskt... Pføy!

Jeg nekter rett og slett å innfinne meg med dette. Jeg nekter å ta ord som syltetøy eller frysetøy i min munn når det finnes så forlokkende alternativ som "marmelade" på markedet...

I mitt tilfelle blir jo selv "syltetøy" feilaktig, om man skal følge boken for skikk og bruk til punkt og prikke. For mens syltetøy (etter boken) kokes og syltes til det ugjenkjennelige, behandler jeg mine jordbær med omhu og varsom hånd. Jeg kaldrører dem og fryser dem ned med smaken i behold, og vel så det. Ingenting er så følelsesladet som rørte jordbær... Å kalle denne lekkerbisken for "frysetøy" er en skam!!! Nei, dette er Jordbærmarmelade av beste sort! (Okey svigermor, nest beste sort)

fredag 8. juli 2011

Født av sin egen stemor?

Er det i det hele tatt teoretisk mulig å bli født av sin egen stemor? Neppe. Men i praksis er det tydeligvis allikevel det... i hvert fall nesten. For når Blomsterstjernen tenker på sin rettvise mor, gjaller også ordet 'stemor' i luften. Ikke uten grunn, moderen er nemlig en ekspert på stemorsblomster!

Du tenker gjerne at hvem som helst kan vel få stemødre til å gro? Sant nok, men ikke slik Blomsterstjernens mor får dem til å overprestere og formelig svulme. Nei, hans mor er nok sterkere enn din!!! Edda-bedda! Dobbelt så sterk, minst!

Men før jeg utdyper mer vil jeg gjerne komme til bunns i hvorfor denne nydelige forsmådde blomsten har fått et så utrivelig navn? Stemor? Gufs og gru... Joda jeg vet at det skyldes at de to siste kronbladene må sitte på geledd utenfor de andre tre og ikke får komme inn i varmen. Akkurat som to uønskede stebarn. Men allikevel!??

Absolutt alle stemødre som er blitt fremstilt i all verdens eventyr er jo noen ekle sjofle vesen, uten unntak! Hans og Gretes stemor ville for eksempel sende stebarna ut i skogen for å dø, mens Askepotts "skjønne" stemor låste sin stedatter inne på et kott fullt av mus, og det som verre var. Nei, jeg synes virkelig at denne yndige blomsten fortjener et vakrere navn. En skal ikke lenger enn til Sverige for å finne et bedre navn. Svenskene kaller visst Stemorsblomster for "Pensé", hva nå det skal bety? Men førstepremien går som vanlig til de alltid like elegante engelskmennene som passende nok benytter det deilige navnet; "Heartsease".

Jeg foreslå herved at vi fra nå av omdøper stemorsblomster til "Hjertesukk" eller noe i den gaten?


fredag 1. juli 2011

Rød som en hvit peon...

Blomsterstjernen og hans fru visste ufordragelig lite om hage da de flyttet fra leilighet til hus høsten 2007. Men en ting visste de! De skulle ha PEONER! Og det i hopetall!!! Peonene skulle være i en dus palett av lyserosa og hvitt, og blomstene skulle være fylte, ja doble, triple, mangedoble, milliondoble! De yndige grasiøse blomstene skulle formelig tyte ut gjennom et hvitt stakittgjerde... 

Et lite skudd for bauen, og ikke minst en strek i regningen, var at Block Watne huset fra 1983 slettes ikke var innrammet av romantiske stakittgjerder. Nei her var det kjørt på med vedlikeholdsfrie grønne flettede stålgjerder, helt i henhold til Block og Watnes idéer anno tidlig 80-tall. Så før en eneste peon kunne innkjøpes måtte metallgjerder rives og uhendige vedlikeholdsfulle hvite stakitter oppføres. Dette hadde selvsagt førsteprioritet, langt høyere prioritet enn innlagt vann og strøm...

Endelig! En forsommerdag i 2009 (!?! - ett og et halvt år etter innflytting..?) var det dags for den forgjettede peonhandelen. Vi hadde gledet oss i ukevis og lest oss opp på alt peonstoff vi kunne finne på internettet. 

Vi lærte feks at peoner burde plantes grundt i sandholdig jord og at de måtte få rikelig med tid til å etablere seg. Jasså? Javel... Dessuten burde visst nok peoner plantes minst 150 cm fra hverandre? Pøh!!! Bedet vårt på drøye meteren fikk versågod takle 3 stykk peoner, dermed basta! 40 centimeters avstand fikk være mer enn  nok syntes Blomsterstjernen (som alltid blir svært irritert og provosert når han leser om anbefalte planteavstander for sine innkjøpte planter). Med andre ord brydde man seg katten om bedreviternes anbefalinger, som vanlig.