Bringebesværbær

Jeg har alltid tenkt på Bringebær som tredjerangs. På pallens øverste trinn ender som oftest Jordbærene, med Blåbærene hakk i hel kun 2 hundredeler bak på sølvplass. Bringebærene kommer vanligvis halsende langt bak men klarer som oftest å karre til seg den uedle bronsemedaljen, dog rett foran nesen på de undervurderte Stikkelsbærene. Men en plass på pallen skal man ikke kimse av i dagens beinharde konkurranse.

Lager vi derimot syltetøy av bærene kan sukkeret rett som det er føre til rokkeringer på pallen. Blåbærsyltetøyet stikker vanligvis av med gullmedaljen, mens Bringebærsyltetøyet faktisk sikrer en og annen sølvmedalje innimellom når jordbærene har en litt dårlig dag (Jordbærene har det med å tro at de er så god at de kan levere mugne bær og allikevel lage godt syltetøy!).

Nå skal det tilføyes at Bringebærsyltetøyet bøss som det er blir tatt i doping, og dermed må fratas medaljen i etterkant. Det viser seg nemlig at Bringebærene har en lei tendens til å lure uskyldige Rips oppi syltetøyblandingen!!! Ikke små-rips, men modne saftige runde rare rullerusk rips. Nedenfor ser dere et skrekkeksempel der noen bringebær ble tatt på fersk gjerning i å prøve å overtale både jordbær, bjørnebær og noen små-rips til usømmelig syltetøyoppførsel. De ble hedligvis diskvalifisert før konkurransen startet og ripsene ble satt fri.

Ja er det ikke underlig at blandingen av rips og bringebær smaker bedre enn bærene hver for seg? I motsetning til om man blander blåbær og jordbær, som smaker hverken fugl eller fisk sammen? De er rett og slett ALT FOR GODE på egenhånd. Man blander da heller ikke Cola og Solo? Forøvrig kan kanskje billig svensk druebrus blandet med polsk rabarbrabrus smake ørlite bedre enn de individuelle limonadene.

Nei nå er jeg langt ute på viddene igjen... Når alt kommer til alt ville jeg bare si at Bringebær er noe man absolutt ønsker å ha i sin hage... Trodde jeg... Men nå har det seg slik at vi holder på å anlegge verdens bratteste hage. Opprinnelig bestod "hagen" av en steinrøys, en skog og et ellevilt buskas med blant annet mye villbringebær. "Johoy!" tenkte jeg. Villbringebær i min egen hage og helt GRATIS! Jeg måtte bare få dem dandert i litt ryddigere former.

Med grafse, roundup og det som verre var gikk jeg til verks og fjernet både løvetenner, trerøtter og de villeste bringebærbuskene slik at jeg kunne rulle ut frodig ny ferdigplen på de utvalgte områdene. Ferdigplen er sikkert helt uakseptabelt og nærmest syndig blandt hagegale? Men Guri Malla så praktisk det er i bratt terreng med mye uhumskheter på lur i jorden.  Intet ugress, ublomst eller ubær klarer å tråkle seg gjennom den tjukke rotfylte ferdigplenen min. Trodde jeg...

Men en ikke fullt så vakker dag kom jeg over denne lille krabaten...

Midt i den deilige grønne gressplenen fant jeg en rosett jeg raskt drog kjensel på... Villbringebær?!! Både her og der fant jeg små tilsynelatende uskyldige bladrosetter. Ikke rart det heter villbringebær. De har en helt ellevill overlevelsesevne og voksekraft! Og inne i hekken var det noen luringer som  endatil hadde klart å snike seg uhindret opp i en halvmeters høyde i kamuflasje av naboens tuja!

Jeg lot bringebærene i hekken få overleve i håp om rød sødmende bonansa på sensommeren. Men alle de frekkasene som prøver seg opp gjennom plenen min får raskt litt for kort sommerfrisyre når jeg til stadighet kommer med den lavtflyvende Flymoen min... Håper de snart skjønner at de ikke har en sjans mot selveste Blomsterstjernen. Jeg psyker dem ut en etter en. Av og til gir jeg dem 2 uker sånn at de begynner å tro at de nå kan få vokse fritt. Men akkurat når de minst aner det, gjerne midt på natten, eller når det pøsregner som verst, så kommer jeg og Mr Flymo og lager bred midtskill på de frekke rosettene...

Forresten. Kan noen gi meg et lynkurs i villbringebær? Trenger planten 2 år på å etablere bær? Synes å erindre at jeg kun så et bærløst kratt av villbringebærbusker der vi i fjor hadde luket om våren? Uansett er det ingen bær å spore i naboens tujahekk. Enten trenger bringebærbusken et år til på baken før den tør danne bær, eller så innbiller den seg at jeg og Mr Flymo ikke oppdager busken så lenge den ikke setter knallrøde bær? Det er ihvertfall ikke et bær å se noen steds i år. Var barndommens villbringebærdraum bare en drøm?

Men da jeg akkurat skulle til å ringe Roundup.com for å gjøre slutt på dette endeløse bringebesværet, oppdaget jeg noe innbydende litt lenger nede i hagen...

Neimen så sannelig! Der bak den Roundup-skadete Heggen (mer om den i et annet kapittel) hadde noen bringebærbusker lurt seg opp innimellom den nyplantede klatrerosen (Lykkefund - i dobbelforstand). Saftige røde bær funklet i det fjerne! Jeg løp/skled ned den stupbratte gressplenen med fråde rundt munnen for å sluke dem alle som en. Og de smakte akkurat så godt som jeg erindret fra barndommens glansdager. Smaken av det tredje edleste metall.

Men mitt sinn er nok besudlet. Jeg klarer ikke kun se gleden ved de deilige bærene lenger. Hvorfor så mange brune råtne bær i forhold til friske bær? Her har Bringebæret mye å lære fra de sultne medaljekandidatene Stikkelsbær og Rips.

Hva mener dere andre der ute? Er bringebær mer til besvær enn desert? Fortjener de sin bronseplass? Hva med villbringebær kontra hagebringebær?