fredag 27. august 2010

Bongbongene & Den enøyde Hortensia banditten
DEL 2

Da vi i fjor vår skulle freske opp, den til da irrblåe Hortensiaen, fikk vi raskt erfare at hagesentrene driver en beinhard kamp om hvem som har best gjødslet jord i sine sekker. Ny deilig jord fra BoGrønt ble dandert rundt Hortensiaen med den største selvfølge, uten tanke på de konsekvensene dette skulle få... Sjokket var derfor stort da den åpnet opp de nydeligste rosa blomsterklaser man noen gang hadde sett. Den blomstret uendelig gjennom hele sommeren med et vell av nye blomsterklaser. Vi ble så begeistret at vi helt glemte å ta bilder av den! BoGrønt hadde tydeligvis stappet oppi litt ekstra god østlandsjord i sine poser.

fredag 20. august 2010

Bongbongene & Den enøyde Hortensia banditten
DEL 1

Helt siden jeg var en liten pjokk uten peiling på hageblomster (joda jeg var ganske flink med villblomster) har jeg alltid likevel irritert meg grådig over de lyseblå Hortensiaene som florerer rundt om i Bergen og omegn. Fargen var så kunstig at selv barneøyne fikk vondt i magen. Tankene gikk til bongbonger som farmor hadde kjøpt med hjem fra selveste Utlandet! Tenk at bongbongene (som hun konsekvent kalte alt som hadde sukker i oppskriften) kom helt fra Storbritannia! Herlega London…

mandag 16. august 2010

KONG BLOMSTOHOL

Først må jeg bare klare opp i et par småting… Nei jeg er ikke en gartner med særs hengslete håndledd, jeg spiller heller ikke tverrfløyte, og er ei heller en pensjonist med oppbrukt tissefant. Men fortjusad i blomst og hage er jeg likevel blitt. Problemet er at jeg er alt for gammel til å være skjønn liten blomstergutt som luker ugress for mamma, og samtidig alt for ung til å være desillusjonert mannlig hageslave for kånemor. Det er vel en gjengs oppfatning i samfunnet om at tukling med blomst og hage i min alder, med mitt kjønn, er totalt ulovlig, strengt forbudt og kanskje også straffbart? Er jeg et monster? En bastard? En mutant? En avlegger? Eller er det flere der ute som meg? Velkommen til min superhemmelige blogg.

Det hele begynte som det så ofte gjør; ”Det er ikke farlig med bare én blomst…” var det en som hvisket, men før jeg visste ord av det klarte jeg ikke stoppe, jeg var blitt avhengig. Symptomene var klare; jeg kaldsvettet, ble urolig, ukonsentrert, klarte ikke følge med verken hjemme eller på jobb. Jeg var alltid blakk. Et kraftig sug og hig etter flere og flere blomster ble for sterkt. Jeg klarte ikke stå i mot. Men nå er jeg endelig klar for å innrømme det.
Jeg er en BLOMSTOHOLIKER.




Utad gjør jeg selvsagt alt for å holde fasaden. Jeg er ikke av den typen som står offentlig frem og gir blomstoholen et ansikt, jeg velger å være anonym, en hemmelig blomsterdesperado, som glir elegant inn i mengden av mandige menn som helst ønsker å asfaltere hele hagen så de slipper å klippe plenen.

Forverrende omstendigheter for mitt blomstersyndrom er at jeg er en rockegutt med bakgrunn fra black-metal miljøet, at jeg er velkjent connaisseur av grovbakt humor og at mine kompiser hovedsaklig interesserer seg for normale gutteting som sologitarer, speedbåter, italienske sportsbiler, russiske flystyrt og nøgne russejenter. Nå deler heldigvis også jeg de sunne interesser allerede nevnt, men hva vil mine nærmeste si om de en dag finner ut av min defekt? Min hemmelige mørkegrønne side. Min noe spesielle legning og dragning mot blomstermisbruk?

La det bli vår lille hemmelighet…