tirsdag 28. september 2010

Hageputekrigen
DEL 2

Så der satt jeg da, og siklet over sommerblomstkatalogen mens snøen lavet ned utenfor. Jeg var godt i gang med å planlegge kjøp av nye og gøyere kompiser (Les DEL 1 av Hageputekrigen. Red. Anm). Men denne vinteren ville jo aldri ta slutt! Typisk nok var dette den første våren jeg var blitt smittet av blomstergalskap, og det klødde grasalt i både fingre og det som verre var etter å komme ut og jobbe i hagen, men neida... snøen forsvant aldri.


Så da tok jeg saken i egne hender. Med spade gikk jeg til verks både her og der i hagen og spesielt i det nyanlagte rose- & tulipanbedet. Jeg gravde vekk de øverste 30 cm med snø og lempet over gjerdet til naboen... (hos ham er det fremdeles vinter). Da skal jeg si det ble fart på våren (hos meg). En av fordelene med å inneha en av verdens bratteste hager er nemlig at når solen først titter frem smelter snøen ekstremt fort pga solvinkelen og god drenering av smeltevann.

Og nå tenker sikkert 9 av 10 av dere: "For en dust han Blomsterstjernen er! Han må jo ikke få skarp vårsol på rose-totelottene!!!" Sikkert sant nok, så jeg slengte noen avkappede juletregreiner over dem og rosene klarte seg helt fint:)

Allerede dagen etter den geniale mekaniske snøfjerningen var det brun jord å se fra stuevinduet. Jeg løp ut like fort som ungene i reklamen for "nybakt brød med HaPå (Nestle, senere Kavli)". Johoy! Våren var på vei! Jeg hev på meg Blomsterstjernedrakten og sprang diskret ned den glatte steintrappen forbi rose- & tulipanbedet for å se etter spirer borti skråningen. Men i øyekroken blinket noe grønt! Det grønne gull! Århundrets hageputesjokk!!! (Dersom VG skulle satt ord på det). Jeg hadde nesten glemt at jeg plantet ut 6 hagepute-ex-kompiser på muren her. Sist sett som 6 tynnhårede skrantne herremenn.

Men her hadde ting skjedd gjennom vinteren, i ly av snøen. For der tittet det frem 6 staute og ranke gentlemen. På ingen måte overdådige, men allikevel 3 ganger så frodige som før kulda satte inn. Utrolig fascinerende! Mine ex-kompiser ble umiddelbart påskiltet, og vi var igjen uadskillelige. Sommerblomstkatalogen kunne bare ha det så godt der den lå og brant i peisen (for det var jo fremdeles svinkaldt når solen gikk ned).


Så da var det bare til å sette seg ned og vente på blomstringen. I følge frøposen skulle Hageputene blomstre i april/mai, og det var jo ikke så lenge til. Ventetiden brukte jeg til å bekymre meg over hvordan bedet ville se ut uten hageputeblomster i månedene juni, juli, august, september... Mye hodebry, men jeg konkluderte med at det grønne bladverket sikkert var fint nok i seg selv og samtidig ville gi mer oppmerksomhet til rosene når det var deres tur til å briljere.

Hver dag satt jeg timesvis foran bedet og studerte tulipanløkenes blomstringskappløp (mer om dette i et annet kapittel). Samme dag, ja på nøyaktig samme klokkeslett som den første tulipanen sto i blomst, åpnet også Hageputekompisene sine blomsterknopper. Mine kompiser er selvsagt utstyrt med mesterhjerner og hadde regisert dette perfekt! Og nå satte hageputene virkelig fart. De este ut i øst og vest, nord og sør, og ble finere for hver dag som gikk. April gikk unna i en fei, mai like så. Men Hageputen besto. De knakende dyp-rosa blomstene på murkanten kompletterte tulipanfargene og gjorde tulipanene enda vakrere.


Til slutt måtte sørgelig nok den siste tulipan kapitulere, men Hageputene fortsatte å blomstre. Og vi var kommet langt inn i juni! Frøpakken hentydet jo at blomstringen skulle avta rundt midten av mai! Jeg ble forbannet, jeg var ført bak lyset, for her blomstret hageputen gjennom hele juni måned og selv midt i juli blomstret den, om enn litt mer beskjedent enn tidligere i sesongen. Jeg ringte sporenstreks frøfirmaet og skjelte dem ut etter noter...


Litt ut i juli registrerte jeg at de tidligste hageputeblomstene hadde satt frø. Ettersom de 6 herremenn (eller hageputene, om du vil) var nøye og symmertrisk plassert (med linjal) i bedet, tenkte jeg det var best å klippe vekk frøstandene så det ikke ble rot i systemet mitt til neste år. Følte meg nesten som en frisør der jeg sto med saks og formklipte de 6 mankene. Jeg fjernet alle frøstander og dessuten en del skadete "greiner", og vips fremsto kompisene med flott 80-talls sommerfrisyre; kort ved ørene, pigg på toppen og langt i nakken. Ganske stailig.

Sjokkerende nok syntes tydeligvis hageputene at også rosene kunne trenge litt garnityr. For da jeg kom hjem igjen til hagen etter en uke på hytten, fikk jeg århundrets nest største hageputesjokk! (Ja da altså hvis VG ønsket å følge opp sjokket fra i vår). For der hadde jaggu meg kompisene mine begynt å blomstre igjen! Mine tanker gikk igjen til frøleverandøren som lovet at blomstringen skulle være over i løpet av mai... nå var vi i august!


Til slutt annonserte rosene at første servering snart var over og begynte å remontere for neste servering. Men hageputekompisene underholdt også i denne pausen. Trenger de aldri ferie disse evighetsmaskinene?!? Skulle nesten tro de var av polsk opprinnelse? Polakker jeg kjenner til tar jo heller aldri ferie, og om de gjør det er det i så fall for å jobbe på sine egne hus i hjemlandet...

I skrivende stund er rosene klare for andre bordsetting, de remonterte knoppene er sprekkeferdige. Ja og det er vel unødvendig å si at hageputene fortsatt blomstrer i beste velgående? Midt i september...


Planen er å klippe vekk frøstandene på nytt i oktober. Så får vi se om dette gjør hageputene i stand til å snurre i gang enda en blomstringsrunde rundt juletider? Det skulle faktisk ikke forundre meg...

Nei mine kompiser er rett og slett de beste kompiser i hele verden! For noen fantastiske kompiser! Kompiser man virkelig kan stole på! Og det fine med oss gutter er at vi i motsetning til jenter kan ha flerfoldige kompiser uten at det nødvendigvis blir krangling, kloring, lugging, intriger og tårer av det. Jeg gikk derfor tidligere i år hen og bestilte en ny frøblanding av hageputekompiser, denne gang i fargene mørk rosa, lys rosa, lyseblå og lilla!

Igjen er hagen full av små skrantne sneglebespiste sveklinger. Men bare vent til snøen forsvinner. Både du og jeg vet hvilket pastell-inferno som er i vente fra april til langt ut i oktober...minst...

fredag 10. september 2010

Hageputekrigen
DEL 1

Javel, så er jeg stormannsgal! På generelt basis får jeg liksom aldri nok... og det gjelder selvsagt også blomster og hage. Jeg drømmer om å snekre meg en så frodig, bugnende og overblomstret hage som mulig, på kortest mulig tid, for minst mulig penger. Det er også derfor jeg absolutt foretrekker flerårige stauder fremfor såkalte sommerblomster som takker for seg etter kun en sesong. Det føles litt som falsk moro denne kortvarige sommerblomst-gleden, akkurat som en sommerflørt som er for god til å være sann. Men for alt i verden, et sidesprang jeg ikke ville vært for uten. På bildet nedenfor ble f.eks. denne nydelige sommerblomsten  fanget av paparazzi-linser på vei hjem fra et "one-summers-stand" hos meg...


Problemet er bare at hagen vår kun er 2 sesonger gammel og at den blir anlagt i antageligvis en av verdens bratteste steinrøyser. Ikke akkurat mye som minnet om en oldemorshage ved sesongstart i fjor:


I tillegg har vi en treårig Blomsterkronprinsesse og en 6 måneders Blomsterkronprins som krever mesteparten av tiden før kl nitten, inkludert helgene så vel som både faste- og bevegelige helligdager. Følgelig må alt hagearbeid foregå i skumringstimene frem mot midnatt. Dette kan dere skjønne gir visse utfordringer når man ønsker å illudere en 87 år gammel oldemorshage stappet av blomster som avløser hverandre sesongen gjennom innunder smektende mosegrodde værbitte epletrær. Men for hver uke som går snapper jeg opp nye triks til læreboken; "Hvordan lage Oldemors hage på 1-2-3-4 og kanskje 5".

Det var i fjor vår jeg for første gang fant ut at jeg skulle prøve og så mine egne stauder. I utgangspunktet et genialt konsept, da man i teorien kan få hundrevis av staudeplanter til prisen av 39,50 (men man må være overvettes tålmodig har jeg skjønt...). Jeg kikket nøye gjennom frøkatalogene og etter mye om og men falt valget på Rosa Hagepute (Aubrieta "Red Carpet"). Den så overdådig ut og kunne raskt fylle ut smutthull i både steinbed og murer.

Slik jeg så det for meg var det bare til å vente i 2-3 uker etter såing og vips skulle hagen bugne med et 50-talls hageputer ála den som er avbildet her (vel og merke i dyp rosa)...


Jeg sådde som en gal i et såbrett beregnet til 24 frø. Men stormannsgal som jeg er gikk det gjerne både 2 og 3 og 15 frø i hver mini-potte... Jeg vannet og ventet og vannet og ventet, og etter en ukes tid på kjøkkenbenken begynte jeg å se de første små spirene. Et vennskap for livet var allerede etablert! Jeg begynte å tiltale dem som "Kompisene mine", og snakket til dem som likesinnede (og kanskje de er det for alt jeg vet?).

Sommeren sneglet seg av gårde og Kompisene mine strakk seg så sakte de bare kunne. Tilslutt tok min tålmodighet slutt. De overdådige hageputene jeg var blitt forespeilet var ikke en gang en skygge av seg selv! (knapt nok en skygge av et ugress). De sarte små spirene ble derfor kastet til ulvene (red anm: sneglene).

Sneglene luktet "kalvesteik" og "gjøkalv" lang vei og kom krypende helt fra Nattlandsveien for å få en bit av gildet. Det gjorde vondt i hjertet å se mine tafatte bestekompiser bli gnafset på av de grådige sneglene! Men jeg bet tennene sammen, og tenkte at Hageputene rett og slett bare må lære seg å leve på egenhånd, slik at de blir sterke nok til å overleve i 1000 år.

De utsultede sneglene slurpet i seg, mens Kompisene svarte med å sette nye blad. Sneglene gnafset i seg enda litt til, og Kompisene svarte med å sette tredoble bladpar for hvert blad som ble oppspist! Etter lange og beinharde kamper gav sneglene opp, en etter en. Det var store tap på begge fronter, men de fleste av mine kompiser fikk til slutt et solid overtak og sneglene luntet med halen mellom bena ned i Nattlandsveien igjen.


Problemet var bare at de fryktesløse sneglebataljene hadde hemmet Hageputenes vekst betraktelig. Det var derfor noen usle små staudekrapyl som gjorde seg klar for den hardeste bergensvinteren i manns minne. Mine forhåpninger om bugnende hageputebed var derfor svært lave gjennom vintersesongen.


Hvor ble det av disse voldsomme rosa blomsterputene jeg var blitt lovet av frøleverandøren? Jeg tok frem igjen frøpakningen og der sto det jammen meg at blomstene først kommer i sesong to!?! For et svik, for en bortkastet tid. Jeg viste mine kompiser en kald skulder, bokstavelig talt, gjennom hele vinteren.

Jeg var allerede på jakt etter nye og morsommere ettårige lekekamerater da våren kom. Men så fikk jeg meg århundrets Hagepute-sjokk akkurat i det tulipanene begynte å titte opp av jorden...

Mer om dette i Del 2 av Hageputekrigen


Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Jeg har plassert min blogg i Bergennorske bloggkart!


fredag 3. september 2010

Bringebesværbær

Jeg har alltid tenkt på Bringebær som tredjerangs. På pallens øverste trinn ender som oftest Jordbærene, med Blåbærene hakk i hel kun 2 hundredeler bak på sølvplass. Bringebærene kommer vanligvis halsende langt bak men klarer som oftest å karre til seg den uedle bronsemedaljen, dog rett foran nesen på de undervurderte Stikkelsbærene. Men en plass på pallen skal man ikke kimse av i dagens beinharde konkurranse.

Lager vi derimot syltetøy av bærene kan sukkeret rett som det er føre til rokkeringer på pallen. Blåbærsyltetøyet stikker vanligvis av med gullmedaljen, mens Bringebærsyltetøyet faktisk sikrer en og annen sølvmedalje innimellom når jordbærene har en litt dårlig dag (Jordbærene har det med å tro at de er så god at de kan levere mugne bær og allikevel lage godt syltetøy!).