Javel, så er jeg stormannsgal! På generelt basis får jeg liksom aldri nok... og det gjelder selvsagt også blomster og hage. Jeg drømmer om å snekre meg en så frodig, bugnende og overblomstret hage som mulig, på kortest mulig tid, for minst mulig penger. Det er også derfor jeg absolutt foretrekker flerårige stauder fremfor såkalte sommerblomster som takker for seg etter kun en sesong. Det føles litt som falsk moro denne kortvarige sommerblomst-gleden, akkurat som en sommerflørt som er for god til å være sann. Men for alt i verden, et sidesprang jeg ikke ville vært for uten. På bildet nedenfor ble f.eks. denne nydelige sommerblomsten fanget av paparazzi-linser på vei hjem fra et "one-summers-stand" hos meg...
Problemet er bare at hagen vår kun er 2 sesonger gammel og at den blir anlagt i antageligvis en av verdens bratteste steinrøyser. Ikke akkurat mye som minnet om en oldemorshage ved sesongstart i fjor:
I tillegg har vi en treårig Blomsterkronprinsesse og en 6 måneders Blomsterkronprins som krever mesteparten av tiden før kl nitten, inkludert helgene så vel som både faste- og bevegelige helligdager. Følgelig må alt hagearbeid foregå i skumringstimene frem mot midnatt. Dette kan dere skjønne gir visse utfordringer når man ønsker å illudere en 87 år gammel oldemorshage stappet av blomster som avløser hverandre sesongen gjennom innunder smektende mosegrodde værbitte epletrær. Men for hver uke som går snapper jeg opp nye triks til læreboken; "Hvordan lage Oldemors hage på 1-2-3-4 og kanskje 5".
Det var i fjor vår jeg for første gang fant ut at jeg skulle prøve og så mine egne stauder. I utgangspunktet et genialt konsept, da man i teorien kan få hundrevis av staudeplanter til prisen av 39,50 (men man må være overvettes tålmodig har jeg skjønt...). Jeg kikket nøye gjennom frøkatalogene og etter mye om og men falt valget på Rosa Hagepute (Aubrieta "Red Carpet"). Den så overdådig ut og kunne raskt fylle ut smutthull i både steinbed og murer.
Slik jeg så det for meg var det bare til å vente i 2-3 uker etter såing og vips skulle hagen bugne med et 50-talls hageputer ála den som er avbildet her (vel og merke i dyp rosa)...
Jeg sådde som en gal i et såbrett beregnet til 24 frø. Men stormannsgal som jeg er gikk det gjerne både 2 og 3 og 15 frø i hver mini-potte... Jeg vannet og ventet og vannet og ventet, og etter en ukes tid på kjøkkenbenken begynte jeg å se de første små spirene. Et vennskap for livet var allerede etablert! Jeg begynte å tiltale dem som "Kompisene mine", og snakket til dem som likesinnede (og kanskje de er det for alt jeg vet?).
Sommeren sneglet seg av gårde og Kompisene mine strakk seg så sakte de bare kunne. Tilslutt tok min tålmodighet slutt. De overdådige hageputene jeg var blitt forespeilet var ikke en gang en skygge av seg selv! (knapt nok en skygge av et ugress). De sarte små spirene ble derfor kastet til ulvene (red anm: sneglene).
Sommeren sneglet seg av gårde og Kompisene mine strakk seg så sakte de bare kunne. Tilslutt tok min tålmodighet slutt. De overdådige hageputene jeg var blitt forespeilet var ikke en gang en skygge av seg selv! (knapt nok en skygge av et ugress). De sarte små spirene ble derfor kastet til ulvene (red anm: sneglene).
Sneglene luktet "kalvesteik" og "gjøkalv" lang vei og kom krypende helt fra Nattlandsveien for å få en bit av gildet. Det gjorde vondt i hjertet å se mine tafatte bestekompiser bli gnafset på av de grådige sneglene! Men jeg bet tennene sammen, og tenkte at Hageputene rett og slett bare må lære seg å leve på egenhånd, slik at de blir sterke nok til å overleve i 1000 år.
De utsultede sneglene slurpet i seg, mens Kompisene svarte med å sette nye blad. Sneglene gnafset i seg enda litt til, og Kompisene svarte med å sette tredoble bladpar for hvert blad som ble oppspist! Etter lange og beinharde kamper gav sneglene opp, en etter en. Det var store tap på begge fronter, men de fleste av mine kompiser fikk til slutt et solid overtak og sneglene luntet med halen mellom bena ned i Nattlandsveien igjen.
De utsultede sneglene slurpet i seg, mens Kompisene svarte med å sette nye blad. Sneglene gnafset i seg enda litt til, og Kompisene svarte med å sette tredoble bladpar for hvert blad som ble oppspist! Etter lange og beinharde kamper gav sneglene opp, en etter en. Det var store tap på begge fronter, men de fleste av mine kompiser fikk til slutt et solid overtak og sneglene luntet med halen mellom bena ned i Nattlandsveien igjen.
Problemet var bare at de fryktesløse sneglebataljene hadde hemmet Hageputenes vekst betraktelig. Det var derfor noen usle små staudekrapyl som gjorde seg klar for den hardeste bergensvinteren i manns minne. Mine forhåpninger om bugnende hageputebed var derfor svært lave gjennom vintersesongen.
Hvor ble det av disse voldsomme rosa blomsterputene jeg var blitt lovet av frøleverandøren? Jeg tok frem igjen frøpakningen og der sto det jammen meg at blomstene først kommer i sesong to!?! For et svik, for en bortkastet tid. Jeg viste mine kompiser en kald skulder, bokstavelig talt, gjennom hele vinteren.
Jeg var allerede på jakt etter nye og morsommere ettårige lekekamerater da våren kom. Men så fikk jeg meg århundrets Hagepute-sjokk akkurat i det tulipanene begynte å titte opp av jorden...
Mer om dette i Del 2 av Hageputekrigen
Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.
Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.
Jeg har plassert min blogg i Bergen på norske bloggkart!
Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.
Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.
Jeg har plassert min blogg i Bergen på norske bloggkart!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar