Bongbongene & Den enøyde Hortensia bandittenDEL 1

Helt siden jeg var en liten pjokk uten peiling på hageblomster (joda jeg var ganske flink med villblomster) har jeg alltid likevel irritert meg grådig over de lyseblå Hortensiaene som florerer rundt om i Bergen og omegn. Fargen var så kunstig at selv barneøyne fikk vondt i magen. Tankene gikk til bongbonger som farmor hadde kjøpt med hjem fra selveste Utlandet! Tenk at bongbongene (som hun konsekvent kalte alt som hadde sukker i oppskriften) kom helt fra Storbritannia! Herlega London…

Omtrent slik så de vel ut disse deilige bongbongene...

Hvor var jeg hen? Jo. De mest populære av disse bongbongene var irrblå, himmelblå, selvlysende blå. Gud vite hva de puttet oppi snopesakene den gang for å få en så frekk farge... Kobolt? Arsenikk? Blåsyre? Uansett var fargen dønn lik som fargen på Hortensiaene rundt om. Like motbydelig som smaken! Vel, drops nummer en og to smakte kanskje knallgodt, men etterpå føltes det som om tennene gikk i oppløsning og spratt ut. Derfor var også mitt forhold til Hortensia svært anstrengt gjennom en kvart mannsalder.

Ettersom det sikkert er mange østlendinger der ute som er helt ukjente med denne forferdelige blåfargen jeg nå har hauset slik opp, dro jeg i går ettermiddag på et hemmelig fototokt for å dokumentere litt. I frykt for å bli tatt på fersken i mannlig blomsterfotografering, tredde jeg derfor på meg Blomsterstjernedrakten, trykket klampen i bånn og tok noen Hortensia-blinkskudd ut bilvinduet. Jeg ser i ettertid at farten burde vært en smule lavere ja... (jeg lover bedre billedkvalitet neste gang). Men bildene gir likevel et inntrykk av den grusomme fargen!

Slik ser vestlandsk Hortensia ut i 85km/t

Hei vent nå litt. Nå ser jeg jo at fargen er mye yndigere enn jeg kunne huske... Jaja, nok om det. Som lyn fra klar himmel fant jeg også en matbutikk som tro det eller ei hadde en Hortensia inngjæret ved parkeringsplassen! Genial unnskyldning for å slakke ned farten. Da kysten var klar zoomet jeg inn så godt det lot seg gjøre og knipset i vei gjennom en ørliten sprekk i bilvinduet. Hmmm, hva er det som skjer her? Jeg skulle jo snakke stygt om denne grufulle busken, men det som skjer nå er at jeg faktisk begynner å like fargen!?! Jeg blir bare mer og mer glad i denne blåfargen jo mer jeg ser på den... Og tennene klaprer etter posevis med engelsk godis igjen!

Fengslende søt (?) Hortensia

Jo da, de tuklet nok kanskje mye med godteriet på 80-tallet, men hagejorden, nei den skulle være så naturlig som mulig. Nå har jeg jo lært at Hortensiaen skifter farge alt etter hvor sur eller blid jorden er. Og det kommer kanskje ikke som et sjokk at vi i Bergen har konstant sur nedbør og følgelig har måttet ta til takke med disse, ja kanskje vakre blåsyreblåe Hortensiaene…

Men det var inntil hagesentrene begynte å konkurrere om hvem som hadde best gjødslet jord i sine sekker. Dette skulle komme til å forandre mitt liv...

Mer om dette i neste kapittel (DEL 2 - som kommer ganske snart...)