Gorgeous Giganitikus Georginialis

Noen av dere husker kanskje at Blomsterstjernen her på vårparten ble hjemsøkt av syndige forbudne Georginedrømmer? Det viste seg nemlig at han i en årrekke, helt feilaktig, hadde antatt at georginer var ensbetydende med knøttsmå dvask-gule vasne morkne sommerblomster som man aller helst ikke ønsket å omgås med... Han var rett og slett en grønnskolling på georginer, eller dahlia som ekspertene elsker å titulere den.

Men så en vakker vårdag havnet den årvisse knoll-katalogen fra zimtrade opp i fanget på Blomsterstjernen. Proppet fra perm til perm (selv om den ikke hadde perm) med georginer i alle slags innbydende farger og ikke minst høyder! Og som dere alle vet, så elsker jo stormannsgale blomstergutter høye, fargerike grasiøse vekster...



Stjernen gikk selvsagt amok! Fråden sto ut munnen hans! Men valget var så uimotståelig vanskelig!?! Det var som å sette en guttunge foran verdens lengste snopedisk og la ham kun velge 3 godter... Og det som gjorde scenarioet enda litt mer komplisert var at denne gutten heller aldri hadde smakt godteri før...

Blæææææærk! Å fytterakkern! De gule smaker pføøøøy!

Hvorfor kun 3 georginer? Jo nå skal du få høre... Ettersom Blomsterstjernen var svært usikker på om han i det hele tatt likte denne blomstertypen ville han som et første-års prøveprosjekt kun fylle en blomsterkasse på 180cm x 30cm. Hans første estimering tilsa da at kassen skulle kunne romme ca 5400 georginer... vel og merke om man plantet en blomst for hver cm og gjentok dette i 30 rader. Skuffelsen var derfor enorm da han fikk tips om at slike gigant-georginer bør plantes med minst 50 cm mellomrom?!? Ojsann... Med ett enkelt tastetrykk ble drømmen om 5400 georginer redusert til usle 3...

Forresten. Dette er noe som alltid har irritert meg grenseløst! Hvorfor skal blomsterfrø, løker og knoller alltid plantes så inn i granskauen langt i fra hverandre? Gjerne 10 cm, 50 cm eller aller helst kanskje med 10 meters avstand!!! Her i sommer for eksempel snopte jeg meg 2 pakker med melkeklokke-frø. Tilsynelatende var det en million frø i hver pose, minst, og skulle man fulgt anbefalt planteavstand måtte jeg fordelt frøene utover hele Bergensdalen! Men som vanlig kikket jeg meg diskret over skulderen og kjørte på ulovlig vis samtlige frø ned i en avlang liten blomsterkasse på skarve 80 cm... (Vel og merke var det ingen av frøene som gadd spire, men det får bli en annen historie...)

Tilbake til Georginene! Alltid skal dere lure meg ut på viddene! Skjerp dere!

Med god hjelp fra mine lesere klarte jeg allikevel etter ekstremt mye om og men å bestemme meg for 3 georginer! (vel... pluss en hemmelig bonus georgine på privaten... men ikke si det til noen?) Blomsterstjernen endte som sedvanlig opp med en blanding i skikkelige mannefarger... En gigantisk lilla "Lilac Time", en monstrøs hvit "Snowcountry" og en overveldende rosa "Sir Alf Ramsay".

Knollene ble kjørt i jorden så snart frosten fløy sørover. Nå var det bare til å vente i spenning. Hver dag kl sytten blank vandret en oppglødd Blomsterstjerne ut i hagen for å se etter spirer. Og hver dag presis klokken sytten-null-en vandret han tilsvarende slukøret inn igjen. Ingen spirer å se... Dag etter dag. Uke etter uke. Måned etter måned. År etter år. Liv etter liv... Nei stopp en halv! Så lang tid tok det vel ikke? Men det virket ihvertfall slik...

Og akkurat da han hadde gitt opp håpet om georginer skjedde det vidunderligste! Det utroligste! "Jeg vil tro på det Nora!" (ref Ibsens Et Dukkehjem)

Den 5. juni kl 18:10
Please welcome Sir Alf Ramsay!

Lovlig sent?!? Men hey! Det var jo liv i knollene allikevel! Som magma fra en vulkan brøt Sir Alf Ramsay jordskorpen! Det buldret og brakte. Jorden vek til side i store revner, alt liv i  5 centimeters omkrets opphørte! Og ikke lenge etterpå brøt søstervulkanene opp med nøyaktig 50 centimeters mellomrom! For en matematisk perfekt spiring! Jordskjelv rystet Landås den ettermiddagen. Som om Apollo 13, 14 og 15 skulle ta av samtidig. Og like sakte steg de til værs... Som i sakte film.

21. juni kl 07:20
I den hvite kassen til venstre på terrassen kan de 3 vulkanene såvidt skimtes

Ved soljevndøgn hadde georginespirene strukket seg "hele" 5 til 10 cm... Jøye meg! Sommeren var med andre ord allerede på hell og fremdeles gjenstod det milevis med vekst før man kunne ane håp om blomster i kassen! For et håpløst prosjekt! Blomsterstjernen hadde visst helt glemt å få med seg at georginer i all hovedsak er en sensommerdrøm. Ikke langt fra drøm til mareritt...

1. august kl 19:01
Georginene begynte endelig å nærme seg halvmeteren (både i høyde og bredde...)
P.S. Legg merke til hvordan Blomsterstjernens rosa hageputer på murkanten stjeler all oppmerksomhet

Hele den iskalde juli måned gikk med til å strekke og vrenge georginene etter alle kunstens regler. For disse tilsynelatende uskyldige små knollene skjuler visst magisk kraft inne i seg? Det sto jo ingenting om at georginene skulle vokse minst like mye i bredden som i høyden??? Tre svære busker presset seg nå opp og frem, skulder ved skulder. Blomsterstjernen begynte etterhvert også å innse at det kanskje var like greit at han ikke hadde plantet 5400 georginer i kassen...

18. august kl 19:24
Rosene hadde begynt å pakke sammen og hageputene ventet på tredje servering
Akkurat da syntes georginene det var på tide å begynne å knoppe seg

Ved skolestart (for de som har unger i den alderen) kunne man endelig se antydninger til knopper på hagens giganter! Problemet var bare at hagesesongen strengt tatt var forbi på dette tidspunkt... Og først da vi entret september måned fant den første knoppen det for gitt å sprette ut i blomst... Tilfeldigheter ville ha det til at det akkurat denne dag var et så ufyselig vær at det ikke under noen omstendighet lot seg gjøre å avfotografere blomsten i sitt naturlige element. Den flotte blomen ble derfor dekapitert for innendørs fotoseanse.

Dette bød selvsagt på utfordringer. Georginene var nå blitt godt over 1 meter høye og minst like brede. Og selve blomsten var like stor som hodet på en sumobryter! Å "plukke en blomst" kunne derfor kanskje best sammenlignes med å kutte toppen av juletreet på Trafalgar Square. Vanlig kjøkkensaks ble selvsagt alt for veikt mot dette blomstermonsteret. Nei her måtte vi frem med den store kjettingsaksen, den jeg bruker når jeg gjør innbrudd eller kutter piggtråd i Øst-Berlin.

Etter en god times klipping og saging falt endelig blomsten til bakken! Med ett brak uten like!!! Den var så tung at den nesten borret seg gjennom terrassegulvet og nesten gjennom støpen i bodgulvet under. Bare nesten. Måtte også nesten bruke trillebår for å få den i hus. Makan til blomstermonster!

Kanskje ikke så lett å se den enorme størrelsen uten å ha noe å sammenligne med?
For å sette det litt i perspektiv kan jeg røpe at vasen rommer 4000 liter vann.
Tungtvann

En georgine var en bukett i seg selv! For ikke å si flere buketter... Og selvfølgelig måtte den innveies!

Vekten suste opp, opp og opp og stoppet ikke før den viste 257 kilo!
(Vekten ble forøvrig lånt av Norsk Tungtransport)

Så var det bare til å forsterke blomsternisjen med et par jernbanebjelker og pynte opp med den grandiose georginen...

Blomsteroppsatsen virket kanskje litt malplassert inne i nisjen?
Dessuten tok den fyr hvert femte minutt pga varmen fra spotlighten...

Hele huset krenget! Som et tivoli-hus på Liseberg etterhvert som vi flyttet buketten fra rom til rom for å finne den ideelle plassering, som ikke fantes... Det endte med at buketten tilslutt måtte omplasseres til Landåshallen.

Ute i hagen var det nå høstlig georginefest og knoppene spratt nå ut i blomst alle som en. Og hver gang en ny knopp åpnet seg, kunne en kraftig eksplosjon høres over hele Hordaland, ja nesten helt til Hallingskeid. På med øreklaffene!!!

KNALL! BONG BONG!!!
Lilac Time!

SPJOINK! KRÆSJ!!!
Snowcountry!

BADANG! RAMADAN!!!
Sir Alf Ramsay!

Men denne gang lot vi oss heldigvis ikke friste til å tukle med naturen igjen. Blomstene skulle få glitre ute i hagen der de naturlig hører hjemme. Glitre for seg selv og for de som er tilstede. Bare så synd at ingen gidder gå ut i hagen for å ta del seansen...

Men den 17. september kl 11:07 orket Blomsterstjernen likevel en ørliten svipptur ut for å kike.
Som vi ser har hageputene på murkanten nå måttet kapitulere, for en stund...

Når sant skal sies så fant vi her hin dagen en liten baby-georgine som hadde kommet bort fra sin mor. Vi hadde rett og slett ikke hjerte til å la henne være alene der ute i den skumle høsthagen. Konemor bandt henne derfor opp i en høstlig bukett som endte sine dager i varmen på kjøkkenbordet. Takk og pris for at kånen er sterkere enn en Øst-Preussisk kulestøter fra 80-tallet!

Georginebaby flankert av Geranium Rozeanne, erteblomster og urter
P.S. Kjøkkenbordet er forsterket og anriket med Uran.

Og sånn endte sågan om Blomsterstjernens georginesommer... Blomstene var utvilsomt verdt pengene! Men at de skulle blomstre så fantastisk sent var dog en liten blemme. Fremdeles står de der ute i høstmørke stormer og eksploderer daglig mens gradestokken sakte men sikkert nærmer seg smertegrensen.

Hvor lenge skal man la dem leve? Når er siste frist for å hugge dem ned og røske opp knollene? Mener jeg har hørt rykter om at det en gang i historien var en så mild vinter her i Bergen man aldri bikket frysepunktet? Var det i år 1345 før Kristus? Kan det skje i år igjen? Det er jo ikke mer enn 2-3 uker siden hinsides tropevarme gjorde Blomsterstjernen tussete...

Georgine fotografert av sololjeglinsende blomstergutt ved inngangen til oktober.
Snowcountry i mørkenatten

Nei det er vel best å ta til fornuften og finne frem motorsagen? Planen er å ha den parat ved siden av sengen på tomgang slik at man raskt kan rykke ut å redde georginene dersom frostvarsleren likevel skulle slå inn en vakker natt i nær fremtid...

Her et bilde tatt under tørrtrening i sommer....

Så pass opp! Ikke bli bekymret om dere skulle møte på en maskert lettkledd ellevill motorsagende villmann en av de nærmeste nettene! Han prøver bare å redde gigantene sine fra den sikre frostdød...

Gigantiske blomsterhilsener,

Blomsterstjernen