Juleblomstenes svar på John Holmes...

Hvem skulle tro at John Holmes (kjent for å ha verdens lengste...) og juleblomster skulle ha noe til felles? Jeg var selv en av dem som helt inntil nylig trodde juleblomstene var salige og uskuldsbetonte tvers gjennom. Men det var helt til konemor noen uker før jul kjøpte inn en tilsynelatende helt vanlig amaryllis-ungdom. Det viste seg upassende nok å være blomstenes svar på John Holmes... 

Ved første øyekast så den ut som alle andre jevngamle amaryllis-spirer; potent og kraftull. Og antageligvis ville den springe ut i full mundur på selveste julaften, akkurat når sølvguttene synger julen inn... Men for ikke å springe ut for tidlig, eller for sent, ble instruksene fra blomsterforetningen fulgt til punkt og prikke. La den først stå kjølig for å hindre for tidlig blomsteråpning, men få den inn i stuevarmen noen dager før julaften. Du vil da med stor sannsynlighet kunne glede deg over en praktfull Amaryllis-blomst på julekvelden, en glede god å ha i bakhånd dersom du ikke får julegavene du ønsker deg. 

Men da sølvguttene hadde sunget ferdig måtte amaryllisen pent vike bordet for pinnekjøtt og julestjerner. Den var fremdeles bare en potent grønn blomsterspire uten tegn til blomsteråpning! Blomsterstjernen og hans familie resonerte seg da frem til at det antageligvis bare var en engelsk amaryllis vi hadde fått i hus, som da naturlig nok feirer jul første juledag og ikke julaften. Selvfølgelig! Her var det bare til å smøre seg med tålmodighet og vente en dag til, så ville nok alt ordne seg for Mr. Amaryllis (ja vi var ganske sikker på at den var av hann-kjønn). Som sagt så gjort. Første juledag kl sytten blank spilte vi av et video-opptak av sølvguttene mens vi satt forventningsfulle rundt stuebordet for å bivåne blomsteråpningen på nytt? 

Men neida. Ingen tegn til blomstring! En smart hjerne i forsamlingen (ok, det var meg...) fryktet da at det kanskje kunne være en russisk Amaryllis vi her sto overfor!?! Blomsterstjernen mente å ha lest noe i et Tupolev flymagasin om at russerne feirer katolsk jul 7.januar? Og det ville jo forklare hele saken! Selvsagt!!! Her var det bare til å vente og vente. Amaryllisen fikk under tvil beholde sin plass på stuebordet, på dagtid, men så snart vi fikk framandfolk i hus ble den stuet bort for ikke å støte gjestene...

Amaryllisen bare vokste og vokste, og ble mer og mer vulgær for hver dag som gikk...

Tankene begynte å gå til Primula Vulgaris og tradisjonsrike eventyr... Var det kanskje en krysning av Primula Vulgaris, Amaryllis og bønnestengelen til Jack vi her sto overfor? Eventuelt "bønnestengelen" til Jack i overført betydning...

Femte januar tangerte den endatil lysekronen... og da vi rundet 7. januar var det skuffende nok fremdeles ingen blomsterantydning å spore... Kunne dette være en kinesisk Amaryllis kanskje!?! Når feirer de jul der nedi? Kunne Mr. Amaryllis være hedensk? Ikke usannsynlig med tanke på den ublyge fremtoningen...

Innimellom all grublingen begynte vi etterhvert å bli redde for stuetaket... Kunne denne tilsynelatende uskyldige lille spiren klare å bore seg gjennom paneltaket og opp på soverommet i etasjen over? For så å blomstre der oppe? Spørsmålet forble retorisk...

Da vi omsider kom til trettende dag jul var det som vanlig ikke annet å gjøre enn å pakke vekk julepynten. Kånemor er nemlig svært streng på slikt! Akkurat som at påskepynten må vekk tredje påskedag, og 17. mai-pynten kun får se dagens lys 12-13 timer, ja så må juledekorasjoner, juletre og juleblomster på hodet ut trettende dag jul (norsk tid)! Ingen bønn selv ikke for bønnestengler!

Men skjebnen ville det annerledes! Kånemor ble syk og slappere enn slappest, antageligvis smittet av skumle molekyl utsluppet fra Amaryllisen? Resultatet var at midt i nedpakningen ble det full stopp i jule-elimineringen syv dager til endes! Hvorfor ikke Blomsterstjernen hjalp til? Nei han var alt for opptatt med å fotografere, og dessuten alt for glad i julen til å fullbyrde juleutrydningen. Så på den måten fikk Amaryllisen plutselig (og ut av intet?) 1 hel uke ekstra å leve! Midt i blant juleklenodier som midlertidig ventet på å komme i juleeskene sine, utnyttet Mr. Amaryllis tiden til fulle...

Den vokste og vokste og helte mer og mer mot Nattlandsveien... Og samme dag som mor var frisk igjen våknet vi opp til et brak av uante dimensjoner! Det hørtes ut som om hele Ulriken ble sprengt i fillebiter med atombombe inne i stuen vår! Vi sprang ned i stuen for å sjekke hva som hadde skjedd...

Sjokk, vantro, skepsis, mistenksomhet, desillusjon...

Mr. Amaryllis hadde tapt mot tyngdekraften og deiset i bordet med lysets hastighet, knekt ved roten! Det ble dessverre dobbel ulykke for denne verdens lengste juleblomst! Det var jo unngåelig å ikke bli knekt ytterligere en gang da den traff bordkanten. Ironisk nok havnet den med hodet nedi esken med nedpakket julepynt... Kretsen var sluttet. Antageligvis innså Amaryllisen at den nok måtte vente til neste jul med å blomstre og prøvde febrilsk å pakke seg selv ned i julepynten for å ligge der i dvale til neste desember... Men uheldigvis hang den fremdeles fast til morplanten via et ørlite plantefiber.

Men bruddet så fint ut, og da vi forsiktig flyttet bort esken med julesaker viste det seg at Mr. Amaryllis endelig var på vei i blomst! Ikke til å tro! En sorgens og gledens dag i ett.

Sett på makan! Kånemor mente at blomsten kunne ha en sjanse til å overleve om vi klippet den av og satte den i vann. Jeg fikk vondt i undikken bare av tanken... men etter beinhard overtalelse gikk jeg med på forsøket. Jeg lukket øynene og klippet Mr. Amaryllis' stolthet i 2 like store deler...

Den ble så satt i konsentrasjonsleir sammen med de dødsdømte julestjernene. Og innen et par timer fullbyrdet den sitt blomstershow! En nydelig hvit blome dukket opp, for fin og fargenøytral til å bli avlivet!?!

Som sagt var jo Mr. Amaryllis satt i konsentrasjonsleir sammen med oppviglerske røde julestjerner, og da er som oftest skjebnen bestemt. For å gjøre en lang historie kort, via en sjargong man ofte hører på film: "They didn't make it..." Ja julestjernene altså...

Julestjernene ble ubønnhørlig kastet på hodet i søppla av kånemor. Julen var jo over for lengst og rødfargen følgelig uønsket de neste 11 månedene! Velkommen Fru Rosa og velkommen Fru Lilla. Men den indignerte invalidiserte Mr. Amaryllis ble mot alle odds sluppet løs som følge av god oppførsel og korrekt fargevalg. Kånemor tok ham inn i varmen bokstavelig talt.

Igjen er han tilbake på hedersplassen på stuebordet, men denne gang får han til og med være til stede når vi får gjester på besøk! Ironien er vel at denne juleblomstenes svar på John Holmes nok skammer som en mannevond hund over å måtte vise seg frem for folk og fe i denne pinlige avstumpete forfatning...

Det observante øyet kan kanskje til og med se at han prøver å stå på tå for å virke lenger enn han egentlig er? Kan nok også skyldes Fantomsmerter?

Og har ikke Mr. Amaryllis knekt over vasekanten på ny, ja så står han nok der enda...

Snipp, snapp, snute

Ja slik endte det altså for denne juleblomsten som forsov seg til jul. Aldri har jeg sett på makan til potent voksekraft! Kan det være verdens lengste Amaryllis jeg fikk i hus eller er det noen der ute som sitter med et enda prektigere eksempel? La meg få høre om dem i så fall!!!

P.S. Blomsterstjernen utsetter nyttårsforsettet om kortere historier enda en uke...