Den perfekte descent...

Nei nå har det vært alt for mye selvforherligelse her i Blomsterstjerneland!!! Feiring av 1 milliard besøkende, Liebster-award, 100-følgers-dag og nominasjoner i Fjaseblogging! Og nå repeterer han det att på til en gang til!?! Han burde skamme seg! Slike ting kunne han tatt hjemme på kammerset og ikke delt med hele halve verden her på bloggen?!? Man kan jo lett få inntrykk av at denne såkalte Blomsterstjernen lever et liv i sus og dus, i pomp og prakt, hevet over samtlige hverdagslige plikter og utfordringer... Men neida. Han er akkurat som alle oss andre (ihvertfall nesten). Bare hør her...

Gjennom hele sitt liv er man jo blitt opplært til at det er svært viktig å gi et godt førsteinntrykk. Mange er derfor opptatt av å gjøre den perfekte entré hvorhen de måtte ankomme. Blomsterstjernen derimot er langt mer opptatt av den perfekte descent, eller den perfekte exit om du vil. Livets erfaring har nemlig vist at han svært sjelden lykkes med sin entre, det ender stort sett i fiasko... Han satser derfor heller alt på å gi et godt sisteinntrykk! Men sliter kanskje også litt der...

Her hin dagen tok han for eksempel bussen til jobb. Og helt fra han satte seg ned på sitt faste favorittsete på syvende rad begynte han å planlegge den perfekte descent, den perfekte avstigning, beregnet til å inntreffe nøyaktig 22 minutter senere. Ja her skulle alt være perfekt. Han skulle trekke i snoren på perfekt tidspunkt, reise seg perfekt i forhold til bussens nedbremsing og komme seg perfekt ut i midtgangen uten klønete dobbel-avstigning og mulig kollidering med andre medpassasjerer. Han tenkte også nøye gjennom hvilken gange han skulle satse på. Kul og laidback nevermind type? Stiv og støl alwaysmind type? Hendene i lommen, svaiende hender eller hengende rett ned? Med eller uten knekk i håndleddet?

Ja det var med andre ord mye å tenke på denne morgenen. Svært mye... Men 21 minutt senere begynte brikkene endelig å falle på plass. Alt lå til rette for den perfekte descent... Det var da også spesielt viktig å gjøre et godt inntrykk akkurat denne morgenen da bussen var full av halv-voksen skoleungdom... Vi har jo alle sett hvordan disse rotter seg sammen hviskende og tiskende mens de ler høylydt og frekt av folk som av en eller annen grunn følger et uvanlig bevegelsesmønster..?

Det var som dere skjønner derfor ytterst viktig å komme seg helt ubemerket av bussen denne morgenen! Og den perfekte plan for en totalt ubemerket avstigning var klekket... Bystasjonen kunne skimtes i det fjerne, men Blomsterstjernen ventet og ventet med å trekke i snoren i håp om at en annen skulle komme ham i forkjøpet. For noe av det aller pinligste i hele verden må vel være å rekke opp hånden for å trekke i snoren, og oppleve at man er et millisekund for sen... Noen andre plinger rett før du får tak i snoren..! Rødmende og vaklende i blinde siger hånden resignert og fortapt ned igjen langs bussvinduet...

Heldigvis gikk Blomsterstjerneplanen gikk som smurt! Akkurat som kalkulert var det en eller annen dumdristig gjøk som dristet seg til å plinge i god tid før stoppestedet. Puh... Et hinder ute av regnestykket! Blomsterstjernen hadde dessuten kommet frem til at han ikke skulle røre en eneste finger før bussen stod helt i ro på busstoppet, for deretter å la alle mulige kollisjonsobjekt forlate bussen først. En genial plan! På denne måten unngikk han samtlige av de største potensielle fiaskofrembringerne! Han kunne nå i ro og mak forlate bussen trygt uten overhengende fare for pinlige medpassasjerkollisjoner eller snubling i midtgangen under nedbremsingen... Det var bare til å lunte elegant og nærmest umerkbart ned midtgangen og ut døren...

Han satset alt på at en kul og støl "nevermind-gange" ville være et riktig og ungdommelig valg denne morgenen... Og lenge virket det også slik... Alt virket perfekt kalkulert! Bortsett fra at han nok ikke hadde tatt med i regnestykket at det ville henge en stappfull bosskorg helt nederst i midtgangen... Blomsterstjernen vandret derfor elegant og selvsikkert ned midtgangen og sendte sågar ungdommen et verdensvant blikk på sin velkalkulerte descent, men akkurat i det han rundet hjørnet ved utgangsdøren kjente han at det lugget brutalt og uventet i skuldervesken!?! I neste millisekund hørtes et brak og rabalder uten like!!! NEI!!!!!!!!!! Skuldervesken hadde hengt seg fast i bosspannet og rev ned hele sulamitten! Råtne bananskall og hubba-bubba-papirer lå strødd utover hele bussen... (!!!!)

I løpet av et tusendels sekund måtte Blomsterstjernen ta den riktige avgjørelsen! Skulle han fornedrende seg selv? Burde han vende tilbake for å rydde opp eller fortsette rett fram og ut i verden i ufortrøden verdensvant stil?!?! Onde indre krefter svartnet hans syn. Han syntes han allerede kunne høre høylydt tisking innefra bussen... Valget ble enkelt... Som en borgermester himlet han bare litt med øynene og vandret frekt og freidig ut i den mørke januarnatten - uten å se seg noen gang tilbake... 

Han hadde fullført den perfekte descent...

Men resten av den dagen hadde han vondt i magen... Urovekkende vondt? Ja selv uten å ha spist umodne epler... Merkelig..? Det virket nesten som han angret på noe? Jaja. 

En ting er ihvertfall sikkert: Han valgte sykkelen neste dag.... (og dagen etter der...)

Skyldfulle men høyst ærverdige hilsener,

P.S. Bildene i dagens blogg er ikke fra den nevnte bussturen. Den prøves å slettes fra minnet! Nei her gjelder det å tenke positivt! Bildene er derfor fra noe langt hyggeligere, nemlig fra Blomsterprinsens ferske 2-års dag. Konemor hadde bakt deilig bulldoserkake som virkelig falt i smak hos den bursdagshavende...