Oktobersk Vårsøg

Vi leser oktober på kalenderen og alt er som det skal være ute i hagen... Absolutt ingenting unormalt. Alt er akkurat som vi har lært det i O-fagstimene; blåregnen blomstrer, lupinene strutter av selvtillit,  rhododendronenen står i flor, og påskeliljene formelig krangler om plassen i bedet! Hei! VENT!!!

Hva har skjedd?!? Det kan jo umulig være oktober ute? Har jeg lagt et halvt år i dvale uten å ha merket det!? Har jeg forsovet meg katastrofalt? Er dommedag rett rundt hjørnet? Tusen spørsmål dukket opp i lillehjernen i løpet av et brøkdelssekund...

Raskere enn en prest klarer å ramse opp navnene på de 12 disiplene, røsket jeg fram Koranen, Ingrid Espelid Hovigs kokebok og Bibelen (som har stått rimelig urørt siden konfirmasjonen). Febrilsk bladde jeg etter info om blåregn, rhododendron og lupiner i høstflor.... Men til min store lettelse fant jeg ingen dommedagsprofetier knyttet til høstlig vårstemning. Men det jeg fant, var et bud om ikke å lyge...

Okey... Jeg innrømmer det... Jeg løy pittelitt om at påskeliljene mine blomstrer i oktober... jeg følte bare at historien trengte litt mer kjøtt beina, og tenkte at en hvit løgn, en gang i blant, ikke kan skade? Men dersom noen av dere allikevel tok skade, så vennligst gi meg en tilbakemelding, så skal jeg love å lyge ørlite mindre i fremtiden.

Tilbake til saken, hvor var jeg hen? Jo... Nå er jo jeg kun 2-år gammel, med hensyn på genuin hageinteresse, og da er det gjerne forståelig at jeg ble rimelig sjokket da jeg her forleden spankulerte på en høstlig hagevisitt. Ettersom jeg er "litt-over-gjennomsnittet" opplært i O-fag, forventet jeg følgelig å finne massevis av lyng, gjerne litt Oktoberbergknapp og kanskje en og annen rosebusk som hadde remontert ulovlig sent... Jeg ble heller ikke skuffet.

Men! Da jeg omsider koblet inn Blomsterstjernens super-kryptonitt-øyne fikk jeg plutselig øye på arter som absolutt ikke kjennetegner oktober måned (ihvertfall ikke i følge O-fags boken), men jeg prøvde allikevel etter beste evne å late som ingenting:

Mhm...
(sagt med et skuldertrekk)
"Oktober - en skikkelig typisk jordbærmåned..."

Jahh...
(sagt med et veslevoksent innoversukk)
"Det er helt vanlig at Lupiner dominerer oktoberbedene..."

Og så da?

(utbasunert med himlende øyne)

"Rhodo-deodorant-dronen blomstrer ALLTID i oktober her hos meg"

Pøh...!

(litt irritert og avvisende sagt)

"Blåregn i oktober er bare sånn man må regne med her oppe hos Blomsterstjernen..."

Kanskje dere ble overbevist om at mine observasjoner var helt normale for oktober måned? Men jeg ble det ikke... Og verre skulle det bli... For da jeg fininnstilte kryptonittblikket mitt et par knepp til venstre og koblet inn auto-zoomen fikk jeg øye på ting som forkludret mitt uskydige sinn hinsides det normale! Jeg gikk inn i en slags momentan transe-komøs-dvale, og jeg er der delvis enda. Men om dere gir meg noen dager, skal jeg love å fortelle mer om hva jeg så...

Så, ikke slå av datamaskinen! Ta den gjerne med deg på butikken eller på do, så kan du være den første til å lese om dette sjokkerende synet som overrumplet meg...

Blomsterstjernens drømmedag

Når man sliter med sånne ytterst hemmelige usunne manneinteresser som jeg gjør, er det fra tid til annen obligatorisk å vise seg frem for nabolaget som en mann blant menn! Jeg vil jo ikke ende opp som han naboen lengre oppe i gaten som på folkemunne (og bak sin rygg) blir kalt for "Tusten"... Ingen har noensinne sett ham gjøre mannearbeid! Dessuten blir han til stadighet observert på luftetur med den knøttlille hunden sin eller i sneglefart i konens lille dame-Toyota... (i passasjersetet!!!)

Ingen menn med respekt for seg selv må sitte i passasjersetet og la konen kjøre! Dette er det sikreste tegnet på at man ikke er en MANN blant MENN! Eneste unntaket er om mannen har vært i koselig middagsselskap og vært så barsk at han drakk en liter Whiskey/Cognac til kaffen og akkurat bikket promillegrensen. Da har han med god samvittighet lov til å synke sammen  som en slevende potetsekk i passasjersetet og la konen pent og fornøyd (?) ekspedere ham hjem.

Så barsk er ikke Blomsterstjernen... Han kan kanskje klare et lite glass grønn melonlikør (Midori), men ikke mer. Nei han må nok finne andre mer humane måter å manne seg opp på.

Men her hin dagen fikk Blomsterstjernen endelig en sjanse til å innbille naboene at han er mandigheten selv! En hel lastebil full av materialer kom på døren i anledning hans utvidelse av kjøkken og stue (les mer om dette på "Vi i Villa"). Da er nemlig Blomsterstjernen i sitt ess. Han formelig elsker og stå å dirigere store lastebiler og heisekraner med tonnevis av røff last, mens alle naboene ser på... Det er nesten det viktigste! Han er jo livredd for å bli gjennomskuet som mannen med de usunne blomsterinteressene. Så fra tid til annen bestiller han lastebiler og kampesteiner bare for å avlede nabolaget litt... Han roper og kommanderer litt ekstra høyt slik at alle naboene får med seg opptrinnet.

Og det beste av alt var at denne gang bet selv den inngrodde hardbarkede lastebilsjåføren fra Sotra på agnet... (og han var utvilsomt en mann blant menn!) For når jeg først hadde en lastebil med kran i hagen min, fikk jeg ham i samme slengen til å heise ned en svær skiferstein som skal brukes til bro over hagedam-elven som er i emning (mer om hagedam-prosjektet senere). Etter at steinen var heist fint på plass gliste lastebilsjåføren så bredt at visdomstennene ble synlige og proklamerte høylydt: "Haha, ja no blir konemor fornøyd når hon kommar hem!"... Jeg lo med, av full (falsk) hals, og klasket han på skulderen (som jeg har sett ekte mannfolk gjøre).

Han skulle bare visst at det var selveste Blomsterstjernen han hadde med å gjøre...

Skifersteinen ble mandig og nonsjalant lesset av litt på snei, og det ser kanskje ikke helt fullbragt ut enda? Følg med på Blomsterstjerne-bloggen fremover! Klarer denne selverklærte innbilt-mandige stjernen å omskape en steinrøys til en overveldende vannpark? Det betviler vi alle sterkt på...

Mannen som blogget for sjeldent...

Hva har skjedd med Blomsterstjernen?

Ja jeg er blitt nedringt av illsinte lesere. Hundrevis, tusenvis, millionvis, ja ihvertfall av oppimot 1 leser... Fra å være et fast innslag til fredagskaffen gikk det plutsetlig 2 fredager uten nye blogginnlegg! Og som mannen på julekvelden dukket det jammen meg opp et nytt innlegg midt på en onsdag her forleden!!! Dere føler dere lurt bak speilet, utnyttet, overkjørt? Omtrent slik jeg følte meg da jeg opplevde at Hageputene (Aubrieta) blomstret mye lenger enn frøpakken lovet... (og ja de blomstrer enda).

Det er minst 2 grunner til at mang en leser (ja ihvertfall 1) har fått fredagskaffen (og en onsdagskaffe) i vrangstrupen;

For det første: Blomsterstjernen er så absolutt ingen mann av få ord. Han har rett og slett problemer med å ordfatte seg i korthet. Bare det å si "ha det" tar gjerne et kvarter med innstikk, anekdoter og avledningsmanøvre. Da kan dere jo forstå at det blir vanskelig (for ikke å si umulig) for ham å skrive korte blogginnlegg også? Konsekvensen er at fra tid til annen blir 1 uke i knappeste laget til å komme over sperregrensen på 7000 tegn...

For det andre: Blomsterstjernen fikk nylig en hyggelig forespørsel om han kunne tenke seg å blogge for "Vi i Villa"! Og han eier jo ikke nei i sin munn. Dessverre så går hans svært så usunne mannlige interesser for blomst og hage, hånd i hanske med minst like ufordelaktige interesser for interiør og hjem. Den mannen trenger hjelp!!! Han er i gang med en praktisk talt umulig oppgave der han etter beste evne prøver å erobre noen av verdens siste kvinnebastioner...

Ehh... klarte jeg å få frem poenget?

Kort sagt (ja det kan nok helt sikkert sies enda kortere av andre tunger): Dersom dere er interessert i å lese om flere av Blomsterstjernens forbudte sider er dere hjertelig velkommen til å følge med på Vi i Villa bloggen hans her: BLOMSTERSTJERNENS VILLABLOGG

Dette betyr ikke at det blir slutt på innlegg her på min personlige blogg. Langt derifra!  De mest hagerelaterte artiklene fra Vi i Villa vil nok også bli lagt ut på her på blogspot. I tillegg vil det komme egne skreddersydde innlegg om mitt liv som hemmelig blomsterdesperado, eksklusivt for mine 43 faste lesere... Hva? Sjokk! Er dere ikke flere? Nei det er færre! Nå er jeg nede i 33...Hjeeeeelp! Tror jeg må lage en reportasje fra hagen til Tone Damli Aaberget og Aksel Hennie, kanskje det ville fått opp lesertallene litt? Jeg bare tenker høyt...

God lesning!

ADVARSEL!!! Beintøffe mandige menn må ALDRI, jeg gjentar ALDRI, lese verken denne eller viivilla-bloggen min! Det kan skade dem for livet. Så legg gjerne inn en sånn internet-mannesperre for disse sidene.

Hageputekrigen DEL 2

Så der satt jeg da, og siklet over sommerblomstkatalogen mens snøen lavet ned utenfor. Jeg var godt i gang med å planlegge kjøp av nye og gøyere kompiser (Les DEL 1 av Hageputekrigen. Red. Anm). Men denne vinteren ville jo aldri ta slutt! Typisk nok var dette den første våren jeg var blitt smittet av blomstergalskap, og det klødde grasalt i både fingre og det som verre var etter å komme ut og jobbe i hagen, men neida... snøen forsvant aldri.

Så da tok jeg saken i egne hender. Med spade gikk jeg til verks både her og der i hagen og spesielt i det nyanlagte rose- & tulipanbedet. Jeg gravde vekk de øverste 30 cm med snø og lempet over gjerdet til naboen... (hos ham er det fremdeles vinter). Da skal jeg si det ble fart på våren (hos meg). En av fordelene med å inneha en av verdens bratteste hager er nemlig at når solen først titter frem smelter snøen ekstremt fort pga solvinkelen og god drenering av smeltevann.

Og nå tenker sikkert 9 av 10 av dere: "For en dust han Blomsterstjernen er! Han må jo ikke få skarp vårsol på rose-totelottene!!!" Sikkert sant nok, så jeg slengte noen avkappede juletregreiner over dem og rosene klarte seg helt fint:)

Allerede dagen etter den geniale mekaniske snøfjerningen var det brun jord å se fra stuevinduet. Jeg løp ut like fort som ungene i reklamen for "nybakt brød med HaPå (Nestle, senere Kavli)". Johoy! Våren var på vei! Jeg hev på meg Blomsterstjernedrakten og sprang diskret ned den glatte steintrappen forbi rose- & tulipanbedet for å se etter spirer borti skråningen. Men i øyekroken blinket noe grønt! Det grønne gull! Århundrets hageputesjokk!!! (Dersom VG skulle satt ord på det). Jeg hadde nesten glemt at jeg plantet ut 6 hagepute-ex-kompiser på muren her. Sist sett som 6 tynnhårede skrantne herremenn.

Men her hadde ting skjedd gjennom vinteren, i ly av snøen. For der tittet det frem 6 staute og ranke gentlemen. På ingen måte overdådige, men allikevel 3 ganger så frodige som før kulda satte inn. Utrolig fascinerende! Mine ex-kompiser ble umiddelbart påskiltet, og vi var igjen uadskillelige. Sommerblomstkatalogen kunne bare ha det så godt der den lå og brant i peisen (for det var jo fremdeles svinkaldt når solen gikk ned).

Så da var det bare til å sette seg ned og vente på blomstringen. I følge frøposen skulle Hageputene blomstre i april/mai, og det var jo ikke så lenge til. Ventetiden brukte jeg til å bekymre meg over hvordan bedet ville se ut uten hageputeblomster i månedene juni, juli, august, september... Mye hodebry, men jeg konkluderte med at det grønne bladverket sikkert var fint nok i seg selv og samtidig ville gi mer oppmerksomhet til rosene når det var deres tur til å briljere.

Hver dag satt jeg timesvis foran bedet og studerte tulipanløkenes blomstringskappløp (mer om dette i et annet kapittel). Samme dag, ja på nøyaktig samme klokkeslett som den første tulipanen sto i blomst, åpnet også Hageputekompisene sine blomsterknopper. Mine kompiser er selvsagt utstyrt med mesterhjerner og hadde regisert dette perfekt! Og nå satte hageputene virkelig fart. De este ut i øst og vest, nord og sør, og ble finere for hver dag som gikk. April gikk unna i en fei, mai like så. Men Hageputen besto. De knakende dyp-rosa blomstene på murkanten kompletterte tulipanfargene og gjorde tulipanene enda vakrere.

Til slutt måtte sørgelig nok den siste tulipan kapitulere, men Hageputene fortsatte å blomstre. Og vi var kommet langt inn i juni! Frøpakken hentydet jo at blomstringen skulle avta rundt midten av mai! Jeg ble forbannet, jeg var ført bak lyset, for her blomstret hageputen gjennom hele juni måned og selv midt i juli blomstret den, om enn litt mer beskjedent enn tidligere i sesongen. Jeg ringte sporenstreks frøfirmaet og skjelte dem ut etter noter...

Litt ut i juli registrerte jeg at de tidligste hageputeblomstene hadde satt frø. Ettersom de 6 herremenn (eller hageputene, om du vil) var nøye og symmertrisk plassert (med linjal) i bedet, tenkte jeg det var best å klippe vekk frøstandene så det ikke ble rot i systemet mitt til neste år. Følte meg nesten som en frisør der jeg sto med saks og formklipte de 6 mankene. Jeg fjernet alle frøstander og dessuten en del skadete "greiner", og vips fremsto kompisene med flott 80-talls sommerfrisyre; kort ved ørene, pigg på toppen og langt i nakken. Ganske stailig.

Sjokkerende nok syntes tydeligvis hageputene at også rosene kunne trenge litt garnityr. For da jeg kom hjem igjen til hagen etter en uke på hytten, fikk jeg århundrets nest største hageputesjokk! (Ja da altså hvis VG ønsket å følge opp sjokket fra i vår). For der hadde jaggu meg kompisene mine begynt å blomstre igjen! Mine tanker gikk igjen til frøleverandøren som lovet at blomstringen skulle være over i løpet av mai... nå var vi i august!

Til slutt annonserte rosene at første servering snart var over og begynte å remontere for neste servering. Men hageputekompisene underholdt også i denne pausen. Trenger de aldri ferie disse evighetsmaskinene?!? Skulle nesten tro de var av polsk opprinnelse? Polakker jeg kjenner til tar jo heller aldri ferie, og om de gjør det er det i så fall for å jobbe på sine egne hus i hjemlandet...

I skrivende stund er rosene klare for andre bordsetting, de remonterte knoppene er sprekkeferdige. Ja og det er vel unødvendig å si at hageputene fortsatt blomstrer i beste velgående? Midt i september...

Planen er å klippe vekk frøstandene på nytt i oktober. Så får vi se om dette gjør hageputene i stand til å snurre i gang enda en blomstringsrunde rundt juletider? Det skulle faktisk ikke forundre meg...

Nei mine kompiser er rett og slett de beste kompiser i hele verden! For noen fantastiske kompiser! Kompiser man virkelig kan stole på! Og det fine med oss gutter er at vi i motsetning til jenter kan ha flerfoldige kompiser uten at det nødvendigvis blir krangling, kloring, lugging, intriger og tårer av det. Jeg gikk derfor tidligere i år hen og bestilte en ny frøblanding av hageputekompiser, denne gang i fargene mørk rosa, lys rosa, lyseblå og lilla!

Igjen er hagen full av små skrantne sneglebespiste sveklinger. Men bare vent til snøen forsvinner. Både du og jeg vet hvilket pastell-inferno som er i vente fra april til langt ut i oktober...minst...

Hageputekrigen DEL 1

Javel, så er jeg stormannsgal! På generelt basis får jeg liksom aldri nok... og det gjelder selvsagt også blomster og hage. Jeg drømmer om å snekre meg en så frodig, bugnende og overblomstret hage som mulig, på kortest mulig tid, for minst mulig penger. Det er også derfor jeg absolutt foretrekker flerårige stauder fremfor såkalte sommerblomster som takker for seg etter kun en sesong. Det føles litt som falsk moro denne kortvarige sommerblomst-gleden, akkurat som en sommerflørt som er for god til å være sann. Men for alt i verden, et sidesprang jeg ikke ville vært for uten. På bildet nedenfor ble f.eks. denne nydelige sommerblomsten  fanget av paparazzi-linser på vei hjem fra et "one-summers-stand" hos meg...

Problemet er bare at hagen vår kun er 2 sesonger gammel og at den blir anlagt i antageligvis en av verdens bratteste steinrøyser. Ikke akkurat mye som minnet om en oldemorshage ved sesongstart i fjor:

I tillegg har vi en treårig Blomsterkronprinsesse og en 6 måneders Blomsterkronprins som krever mesteparten av tiden før kl nitten, inkludert helgene så vel som både faste- og bevegelige helligdager. Følgelig må alt hagearbeid foregå i skumringstimene frem mot midnatt. Dette kan dere skjønne gir visse utfordringer når man ønsker å illudere en 87 år gammel oldemorshage stappet av blomster som avløser hverandre sesongen gjennom innunder smektende mosegrodde værbitte epletrær. Men for hver uke som går snapper jeg opp nye triks til læreboken; "Hvordan lage Oldemors hage på 1-2-3-4 og kanskje 5".

Det var i fjor vår jeg for første gang fant ut at jeg skulle prøve og så mine egne stauder. I utgangspunktet et genialt konsept, da man i teorien kan få hundrevis av staudeplanter til prisen av 39,50 (men man må være overvettes tålmodig har jeg skjønt...). Jeg kikket nøye gjennom frøkatalogene og etter mye om og men falt valget på Rosa Hagepute (Aubrieta "Red Carpet"). Den så overdådig ut og kunne raskt fylle ut smutthull i både steinbed og murer.

Slik jeg så det for meg var det bare til å vente i 2-3 uker etter såing og vips skulle hagen bugne med et 50-talls hageputer ála den som er avbildet her (vel og merke i dyp rosa)...

Jeg sådde som en gal i et såbrett beregnet til 24 frø. Men stormannsgal som jeg er gikk det gjerne både 2 og 3 og 15 frø i hver mini-potte... Jeg vannet og ventet og vannet og ventet, og etter en ukes tid på kjøkkenbenken begynte jeg å se de første små spirene. Et vennskap for livet var allerede etablert! Jeg begynte å tiltale dem som "Kompisene mine", og snakket til dem som likesinnede (og kanskje de er det for alt jeg vet?).

Sommeren sneglet seg av gårde og Kompisene mine strakk seg så sakte de bare kunne. Tilslutt tok min tålmodighet slutt. De overdådige hageputene jeg var blitt forespeilet var ikke en gang en skygge av seg selv! (knapt nok en skygge av et ugress). De sarte små spirene ble derfor kastet til ulvene (red anm: sneglene).

Sneglene luktet "kalvesteik" og "gjøkalv" lang vei og kom krypende helt fra Nattlandsveien for å få en bit av gildet. Det gjorde vondt i hjertet å se mine tafatte bestekompiser bli gnafset på av de grådige sneglene! Men jeg bet tennene sammen, og tenkte at Hageputene rett og slett bare må lære seg å leve på egenhånd, slik at de blir sterke nok til å overleve i 1000 år.

De utsultede sneglene slurpet i seg, mens Kompisene svarte med å sette nye blad. Sneglene gnafset i seg enda litt til, og Kompisene svarte med å sette tredoble bladpar for hvert blad som ble oppspist! Etter lange og beinharde kamper gav sneglene opp, en etter en. Det var store tap på begge fronter, men de fleste av mine kompiser fikk til slutt et solid overtak og sneglene luntet med halen mellom bena ned i Nattlandsveien igjen.

Problemet var bare at de fryktesløse sneglebataljene hadde hemmet Hageputenes vekst betraktelig. Det var derfor noen usle små staudekrapyl som gjorde seg klar for den hardeste bergensvinteren i manns minne. Mine forhåpninger om bugnende hageputebed var derfor svært lave gjennom vintersesongen.

Hvor ble det av disse voldsomme rosa blomsterputene jeg var blitt lovet av frøleverandøren? Jeg tok frem igjen frøpakningen og der sto det jammen meg at blomstene først kommer i sesong to!?! For et svik, for en bortkastet tid. Jeg viste mine kompiser en kald skulder, bokstavelig talt, gjennom hele vinteren.

Jeg var allerede på jakt etter nye og morsommere ettårige lekekamerater da våren kom. Men så fikk jeg meg århundrets Hagepute-sjokk akkurat i det tulipanene begynte å titte opp av jorden...

Mer om dette i Del 2 av Hageputekrigen


Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Jeg har plassert min blogg i Bergen på norske bloggkart!

Bringebesværbær

Jeg har alltid tenkt på Bringebær som tredjerangs. På pallens øverste trinn ender som oftest Jordbærene, med Blåbærene hakk i hel kun 2 hundredeler bak på sølvplass. Bringebærene kommer vanligvis halsende langt bak men klarer som oftest å karre til seg den uedle bronsemedaljen, dog rett foran nesen på de undervurderte Stikkelsbærene. Men en plass på pallen skal man ikke kimse av i dagens beinharde konkurranse.

Lager vi derimot syltetøy av bærene kan sukkeret rett som det er føre til rokkeringer på pallen. Blåbærsyltetøyet stikker vanligvis av med gullmedaljen, mens Bringebærsyltetøyet faktisk sikrer en og annen sølvmedalje innimellom når jordbærene har en litt dårlig dag (Jordbærene har det med å tro at de er så god at de kan levere mugne bær og allikevel lage godt syltetøy!).

Bongbongene & Den enøyde Hortensia banditten DEL 2

Da vi i fjor vår skulle freske opp, den til da irrblåe Hortensiaen, fikk vi raskt erfare at hagesentrene driver en beinhard kamp om hvem som har best gjødslet jord i sine sekker. Ny deilig jord fra BoGrønt ble dandert rundt Hortensiaen med den største selvfølge, uten tanke på de konsekvensene dette skulle få... Sjokket var derfor stort da den åpnet opp de nydeligste rosa blomsterklaser man noen gang hadde sett. Den blomstret uendelig gjennom hele sommeren med et vell av nye blomsterklaser. Vi ble så begeistret at vi helt glemte å ta bilder av den! BoGrønt hadde tydeligvis stappet oppi litt ekstra god østlandsjord i sine poser.